Hva er det Høie driver med?

Publisert fredag 29. august 2014

Innlegg på trykk i Dagbladet 28. august.

Det er nå snart gått et år siden valget. Norge ble lovet en ny helsepolitikk hvor mye skulle bli langt bedre. Blant annet skulle all «ledig kapasitet tas i bruk», sykehusene skulle styres direkte fra Stortinget og alle kreftpasienter skulle få behandling innen 48 timer. Men hva er det Bent Høie og regjeringen egentlig har brukt tiden på? Min påstand er at Høie har kastet bort verdifull tid og ressurser på saker som overhodet ikke vil gjøre livet lettere for norske pasienter.

I flere måneder måtte helsedepartementets beste fagfolk jobbe på høygir for å finne en løsning på hvordan fastleger skulle kunne reservere seg mot å hjelpe abortsøkende kvinner. Jeg forstår at saken var en nøtt å knekke for Høyre. Men var ressursbruken pasientrettet? Overhodet ikke.

Gjennom vinteren har åpenbart helsedepartementet også hatt det travelt med en annen sak. Høyres viktigste helsepolitiske løfte skulle innfris, såkalt «fritt behandlingsvalg». Før valget lovet Høie: «alle som har fått vurdert at de har behov for behandling eller undersøkelse, kan ta med seg denne retten til offentlige og godkjente private sykehus. Regningen skal dekkes av det offentlige.» 

Valgløftet var ambisiøst, men resultatet er dessverre nedslående og har skapt reaksjoner i mange miljøer. Etter måneder med utredninger, ekstrabevilgninger fra Stortinget og en rekke fagfolk i sving, er resultatet et særdeles byråkratisk forslag. Enda mer oppsiktsvekkende er det kanskje at departementet selv argumenterer tungt mot regjeringens eget forslag gjennom en rekke helsefaglige innvendinger som synliggjøres i høringsforslaget. Måten vi i dag benytter private i helsetjenesten, og som Arbeiderpartiet støtter, blir f. eks av departementet selv beskrevet som enklere og mer kostnadseffektivt enn regjeringens eget forslag!

Jeg har respekt for at ting tar tid. Derfor må den nye regjeringen gis tid til å kunne iverksette sine planer for helsetjenesten. Men det jeg ikke kan akseptere eller tie stille om, er at det åpenbart brukes masse tid, ressurser og våre beste fagfolk til å utrede valgløfter eller samarbeidsavtaler som overhodet ikke kan sies å være til beste for pasientene. Vi trenger ikke flere byråkrater som skal kontrollere hverandre. Eller reformer som er så byråkratiske at pasientene ikke forstår hvordan man skal bruke dem.

Derfor bør helseministeren snarest begynne å jobbe med saker som kan løse reelle problemer og utfordringer i den norske helsetjenesten. Pasientene etterlyser ikke flere nasjonale planer og reformer, men raskere behandling og bedre kvalitet. Da må vi få fart på arbeidet med å kveldsåpne poliklinikkene på sykehusene. Opprette flere turnusplasser for nyutdannede leger. Styrke skolehelsetjenesten for å kunne forebygge bedre blant barn og unge. Sørge for flere hele stillinger for helsefagarbeidere og sykepleiere. Kjøpe bedre medisiner og nytt utstyr til kreftbehandling. For å nevne noen løsninger på de aktuelle problemstillingene.

Selv om Høyre ga inntrykk av noe annet i valgkampen, finnes det ingen «quick-fix»-løsning på alt som bør forbedres i det norske helsevesenet. Jeg håper dette nå er i ferd med å gå opp for Høie og Høyre. Da er det på tide å legge bort partipolitiske skrivebordreformer, og heller starte med det krevende, virkelige arbeidet med konkrete tiltak som vil komme pasientene til gode. Ikke kaste bort tiden på alt mulig annet.

Behov for klarere regler om potensielle interessekonflikter og uklarhet i roller i helsetjenesten

Publisert torsdag 15. mai 2014

Er det greit at behandlende helsepersonell ansatt i offentlige sykehus ser de samme pasientene og pasientgruppene de har ansvar for på dagtid på sin private, kommersielle klinikk på kvelden? Jeg har kommet til at svaret på dette er nei. Og derfor fremmer Arbeiderpartiet en rekke forslag i Stortinget med sikte på å få klarere regler i norsk helsetjeneste når det gjelder potensielle interessekonflikter og uklarhet om roller.

La meg slå det fast med en gang: Jeg mener et mangfold av aktører i norsk helsetjeneste, er positivt for samfunnet og pasientene. Det er behov for økt kapasitet i norske sykehus. Og selv om jeg mener at vi i første omgang bør kveldsåpne poliklinikkene ved de offentlige sykehusene for å få opp kapasiteten, vil også private kunne spille en viktig rolle. Men det er viktig å være klar over at det kan oppstå dilemmaer når enkelte ansatte, særlig legespesialister, jobber i offentlig sykehus og for private oppdragsgivere samtidig:

Privat sektor kan henvise pasienter inn i det offentlige helsetilbudet for videre behandling, og omvendt. Fristbrudd ved offentlige sykehus vil kunne føre til at pasienter henvises til behandlende helsepersonell i private institusjoner som har rammeavtale med de offentlige sykehusene. Dette skal eventuelt gå via Helseøkonomiforvaltningen – HELFO. Hvis det samme helsepersonellet jobber i det offentlige sykehuset som har fristbrudd, kan det oppstå en uklarhet om roller eller en potensiell interessemotsetning som hverken er heldig for pasienten eller for en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det kan også oppstå uklarhet og misforståelser om roller når enkelte private institusjoner har en offentlig avtale på samme tid som de selger tilsvarende tjenester til pasienter som betaler selv.

I media har vi sett eksempler på pasienter som har betalt av egen lomme for dyre private tilbud, selv om de kunne ha fått rask behandling gjennom ulike offentlige ordninger som f. eks «Fritt Sykehusvalg». Det er en dårlig løsning for pasientene. Samtidig kan tilliten til helsetjenesten undergraves dersom de samme legene som skal informere pasientene om sine rettigheter, også er de som kan ha økonomisk gevinst av at pasienten velger private tilbud.

NRK satte f.eks i august 2013 søkelyset på pasienter ved nevrokirurgisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus som kjøpte dyre private tjenester fra leger som også var offentlige ansatte uten angivelig å være klar over ordningen «Fritt sykehusvalg». Som et resultat av NRK sin deknings av den nevnte saken, tok helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) til orde for å vurdere om pasienter, som har brukt egne penger på private tilbud på grunn av for dårlig informasjon om muligheten for behandling dekket av det offentlige, burde kunne kreve erstatning fra de ansvarlige institusjonene.

Jeg er selvsagt kjent med at de regionale helseforetakene har innført retningslinjer og systemer for rapportering og kontroll av ansattes bierverv. Samtidig vet vi at det finnes eksempler hvor det ikke er bra nok. Stoltenberg2-regjeringe grep fatt i denne problemstillingen og vedtok blant annet i foretaksmøtet januar 2013 :

”Foretaksmøtet ba om at de regionale helseforetakene påser at rutiner for bierverv følges og at det rapporteres om status for antall bierverv pr. 31.12 i årlig melding. Videre skal avtaler med private inneholde bestemmelser og sanksjoner som forhindrer henvisning til egen virksomhet. Pasientene skal gis informasjon om fritt sykehusvalg. ”

Nå er det viktig at tidligere helseminister Støre (Ap) sin bestilling til helseforetakene følges opp aktivt. Derfor utfordrer vi helseministeren til å fremskaffe mer fakta om saken.

Jeg vil gjerne understreke at norsk helsepersonell har en høy etisk standard, og at jeg selvsagt har tillit til at alle som jobber i helsetjenesten har pasientens beste som sitt primære mål. Det betyr likevel ikke at vi må ha klarere regler på dette feltet. Det vil også gi den enkelte ansatte vern mot mistanke om rolleblanding.

Her er det konkrete forslagene. Hører gjerne hva du mener om denne diskusjonen. Jeg vil også gjerne høre fra deg hvis du har en historie om en opplevelse som beskriver det jeg har forsøkt å tegne et bilde av.

———————–

i. Stortinget ber regjeringen om å rapportere om status og gi en oversikt over hvordan helsetjenesten har fulgt opp de rutiner for bierverv med mer som det vises til i foretaksprotokollen fra januar 2013.

ii. Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med Statsbudsjettet for 2015 å fremlegge en oversikt over omfanget av potensiell rolleblanding både hos ansatte i den offentlige helsetjenesten og hos private aktører med avtale med det offentlige. Dette gjelder spesielt ansettelsesforhold, eierandel eller styreverv i konkurrerende virksomhet.

iii. Stortinget ber regjeringen sørge for at avtaler mellom de offentlige regionale helseforetak og private tilbydere er utformet slik at det ikke finnes økonomisk incentiv for de private aktørene til å la fullt betalende pasienter gå foran offentlig finansierte pasienter. Som hovedregel bør avtaler inngås slik at den private aktøren i avtaleperioden fullt og helt prioriterer de offentlig finansierte pasientene.

iv. Stortinget ber regjeringen, eventuelt ved forslag om lovendring, sørge for at helsepersonell ansatt i offentlige sykehus ikke har private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling til de samme pasientene som den avdelingen vedkommende jobber i det offentlige. Samtidig bør det i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene legges til rette for at man utnytter bedre arbeidskapasiteten ved offentlige sykehus i de tilfellene der nøkkelpersonell ønsker å jobbe mer enn dagens organisering tillater.

v. Stortinget ber regjeringen utrede om offentlige og eventuelt private sykehus bør gi erstatning til pasienter som kjøper dyre private helsetjenester som følge av manglende informasjon om muligheten for å få behandling gjennom offentlig finansierte ordninger.

vi. Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om at private helseinstitusjoner blir forpliktet til å gi god og forståelig informasjon til pasienten om alternative offentlig finansierte ordninger før pasienten gis kostbar privat behandling som vedkommende må betale selv. Slik informasjon bør gis i samråd og koordinert med pasientens fastlege.

vii. Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med forbrukermyndighetene for å lage ordninger som sikrer pasientene god informasjon om muligheter, begrensninger og alternativer ved eventuelle egne kjøp av private helsetjenester forsikringer og lignende.

Alt for pasienten

Publisert torsdag 8. mai 2014

Pasienten er viktigst. På sykehuset, sykehjemmet, legekontoret eller akutten skal personen som trenger hjelp være det selvsagte midtpunktet.

Hun skal være selve navet som alt dreier seg rundt. Dette mener alle. Men kan vi med hånden på hjertet si at alle pasienter opplever det slik i dag? Svaret på det er nei. Da må vi gjøre noe med det.

Helseminister Bent Høie (H) snakker om å skape «pasientens helsetjeneste». Vel og bra, men jeg vil lansere en annen visjon for helsetjenesten i landet vårt. Sammen skal vi gjøre alt for pasienten. Og spør du meg, er dette noe annet enn hva helseministeren prater om.

Intensjonen til Høie er nok god. Men slik regjeringen og Høyres politikk må forstås, skal helsetjenesten i større grad enn i dag handle om å legge til rette for individuelle valg og større konkurranse. I bunnen ligger høyresidens tro på at valg og konkurranse i seg selv fører til kvalitet.

I Høyre og Frps regjeringsplattform står det for eksempel at velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester, og at det er «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet». Dette ser vi også i praksis gjennom forslag om fri etableringsrett for private sykehus og økt stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusent forbrukeren velger. De vil legge til rette for markedsutvikling.

I mange sammenhenger er jeg enig i at konkurranse er et godt virkemiddel. Innenfor helse og omsorg er jeg sikker på at det ikke er det. I en mer konkurransedrevet helse- og omsorgstjeneste er jeg redd markedsandeler blir viktigere enn samarbeid, at profitt blir viktigere enn kvalitet, og at pasienten som kunde blir viktigere enn pasienten som menneske i en sårbar situasjon.

Derfor mener jeg velferdstjenester ikke egner seg for markedet. Folk er mennesker, ikke kunder, der de går over terskelen til sykehuset eller fastlegekontoret. Sykehus er noe annet enn et supermarked.

Vi vet at helsesektoren hele tiden vil være under omstilling, fordi den er avhengig av medisinsk og teknologisk utvikling. Det betyr stadig radikale endringer, ny teknologi, nye måter å tenke på, andre måter å jobbe på som krever ny organisering. Da må det også mer og bedre samarbeid til mellom ledelse og ansatte, økt involvering og aktivt medarbeiderskap med tillit, ansvar og deltakelse. Derfor bør landet vårt arbeide etter en annen visjon for norske pasienter.

Jeg mener å sette pasienten i sentrum betyr å koordinere alle kreftene rundt henne – organisert på en måte som gjør at hun faktisk opplever å bli ivaretatt på best mulig måte. Og helt uavhengig av om du er frisk nok, ressurssterk nok eller har pårørende som kan gjøre krevende, «frie» valg for en i en sårbar, krevende situasjon i livet.

Jeg mener derfor at alle som er ansatt på sykehus, helsehus, sykestue, sykehjem, eller andre helse- og omsorgstjenester skal ha ett felles mål – nemlig at pasienten har en god opplevelse av tjenesten som gis, og at de møter dyktige ansatte som gir trygg omsorg og behandling av høy kvalitet. I bunnen ligger tillit til fagfolkenes vurderinger, respekt for pasienten, og tydelig ansvar.

Tillit, fordi samspill og riktig bruk av kompetanse i helse- og omsorgstjenesten må være basert på tillit. Respekt, fordi det handler om å se folk – på ordentlig. Ansvar, fordi hver enkelt ansatt i den norske helse- og omsorgstjenesten, enten han skifter lyspærer eller står for laseroperasjonen, om hun skifter laken eller styrer skalpellen, har ansvar for at pasienten opplever et best mulig møte sykehuset eller legekontoret.

Hver enkelt skal vite hva oppdraget er. Nemlig: alt for pasienten! Møter med mange ansatte i helse- og omsorgstjenesten har gjort meg overbevist om at de vet hva oppdraget er. Det er likevel et svært viktig lederansvar å få det inn i alle ledd av helse- og omsorgstjenesten. Ansvaret ligger derfor hos ledelsen på hvert sykehus og i hver kommune, men også hos oss på Stortinget og de i regjering. Samtidig mener jeg at den enkelte helse- og omsorgsarbeider har ansvar for å bidra til at alt dreier seg om pasienten.

Vi må tørre å tenke annerledes. Vi må stille spørsmål på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten: Fungerer avdelingen optimalt til beste for pasienten? Fungerer teamet til beste for pasienten? Er bygget organisert slik at vi gjør alt for pasienten? Har vi IKT-systemer som bidrar til at vi kan gjøre alt for pasienten? Har vi kvalitetsrutiner som sikrer at vi alle gjør alt for pasienten?

Når alt dreier seg om pasienten, er ting i bevegelse, og det blir rom for stadig utvikling, fornyelse og forbedring. Det er vår felles oppgave som politikere å påse at denne bevegelsen går i riktig retning. Det er dette Høie og regjeringen burde konsentrere seg om. I stedet blir det tydeligere og tydeligere for meg at de bruker mye krefter på å planlegge og utrede reformer som vil bidra til mer markedstenking, mer byråkrati og mer konkurranse. Det er feil retning.

 

Informasjon

Jeg heter Torgeir Micaelsen (34) og er stortingsrepresentant og helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet på Stortinget. Hobbysyklist på fritiden. Les mer »



Søk