Innlegg i Stortinget: Trontaledebatt 2014

Publisert mandag 6. oktober 2014

President,

Vi er ett år ut i en ny Stortingsperiode. Det har vært en begivenhetsrik start.

Ny regjering. Ny helseminister. Ny politikk.

Det siste årets dypdykk i helse-Norge har for min egen del vært en fantastisk spennende reise. Det har vært mange flotte møter. Med lidenskapelige ildsjeler. Med inspirerende, inkluderende, verdibaserte ledere. Med dedikerte, varme og innovative ansatte. Og med fornøyde, takknemlige og verdsatte pasienter. Jeg er dypt imponert over veldig mye av det som skjer i norsk helsetjeneste.

Men president,

Fortellingen om den norske helsetjenesten handler også om folk som ikke har fått det de hadde behov for eller krav på. Om pasienter som ikke føler seg sett. Om systemer som ikke snakker sammen. Og om mistillit mellom ledere og ansatte. Det er fortsatt ugjorte oppgaver som krever bedre svar.

Hvor står vi så i dag? Som land? Som helsetjeneste?

Vi vet at mange har det veldig bra i Norge. Folk får helsehjelp – som oftest svært raskt. Vi behandler mer. Vi behandler flere. Og Norge er i dag et av landene i verden med høyest gjennomsnittlig levealder.

Men likevel ser vi store, systematiske forskjeller i helse i den norske befolkningen.

«Det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk.»  sies det ofte på spøk. Men det er blodig alvor. Mennesker med høy inntekt er faktisk friskere enn fattige.

Forskning slår utvetydig fast at personer fra høyere sosiale lag målt ved utdanning, yrke eller inntekt – både lever lenger og har bedre helse enn personer fra lavere sosiale lag.

Sosial ulikhet i helse er et rettferdighetsproblem, et levekårsproblem, et folkehelseproblem og et samfunnsøkonomisk problem. I tillegg er det er velferds- og livsstilproblem.  Og vi har som samfunn et ansvar for å komme opp med kraftigere lut for å møte dette enn vi har i dag.

President,

Få felter engasjerer mer enn helsepolitikken. Det er ikke underlig. Vi er alle berørt. Som pasient. Som forelder. Som pårørende. Vi møter helsetjenesten i noen av de næreste og mest sårbare faser i livet; ved fødsel, sykdom, liv og død. Livets byggesteiner.

At helse er så viktig for så mange, gjør at vi må tenke oss enda nøyere om;

Hva er de viktigste oppgavene vi nå som samfunn står overfor på helsefeltet? Hva skal vi velge å satse på?

Mitt svar er i seks punkter:

Jeg mener vi må skape en helsetjeneste hvor pasienten er viktigst. Hvor vi gir alt for pasienten. På sykehuset, sykehjemmet, legekontoret eller akutten. Vi må utvikle bedre svar og løsninger på hvordan vi kan fjerne unødvendig venting og flaskehalser i sykehusene og sørge for utvidet åpningstid der vi kan utnytte det medisinske utstyret og sykehusdøgnet bedre.

Jeg mener vi må sikre god kvalitet, ny teknologi og være åpne for innovative metoder i norsk helsetjeneste. Norske fagmiljøer skal kunne være blant de beste i verden på sine områder. Vi må ta i bruk kjent kunnskap raskere, og ny teknologi og behandlingsmetoder, samordne de mest spesialiserte tjenestene og ha en god arbeidsdeling mellom sykehusene.

Jeg mener vi må legge til rette for at folk kan leve gode liv og ta vare på sin egen hverdagshelse. Det er mye snakk og lite handling i dagens folkehelsedebatt. Vi må videre! Særlig må vi å se på hvordan vi bevarer gleden ved å bevege seg og være i aktivitet lengre. Hvorfor er det for eksempel sånn at alle tenåringer slutter med idrett?

Jeg mener det er behov for en ny ruspolitikk som gir bedre svar og bedre resultater enn i dag. Vi vet for lite om kvaliteten på ulike behandlingstilbud. For mange opplever en runddans gjennom behandling og tilbake i rusmisbruk igjen. Det er også behov for en debatt om alkoholens plass i samfunnet uten at det får en moralistisk tone. Det er fortsatt mange barn, enkeltpersoner og familier som basker med en mor, en far, en onkel som drikker så mye at det skaper utrygghet og dårlig livskvalitet. Da går vi i feil retning med en regjering som prioriterer flere flasker vin i taxfree foran frukt til skolebarn.

Jeg mener vi må utvikle bedre svar i eldreomsorgen. På tross av rekordhøye bevilgninger til kommunene, mange tusen flere ansatte og generøse investeringsrammer, ser vi at eldreomsorgen mange steder ikke er god nok. Det krever nye og bedre svar. I tillegg må vi se på hvordan vi kan få plass til å være der for den i familien som trenger hjelp fra sine nærmeste. Sånn at pårørende også skal få rom til å være mer enn pårørende

Og så mener jeg vi må begynne å snakke om livsmestring. I dag er det et av livets tabuer er å ikke takle selve livet. Vi må få større åpenhet diskusjon om at sorg, motgang, tap er også endel av selve livet – ikke sykdom.

Jeg tror også vi trenger en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Og da snakker jeg om en opptrappingsplan som skal ta for seg tilbud og forebygging nær der folk lever livene sine: I barnehagen, i nærmiljøet i skolen og på  jobben. Viktige stikkord blir bedre kvalitet i skole og barnehage, skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom, kommunepsykologer og mer samarbeid på tvers.

President,

Sånn vil vi i Arbeiderpartiet bygge Norge. Ved å styrke fellesskapet. Ved å investere i helse. Det mener vi er å investere i oss alle.

Legg vekk forslaget om «Fritt behandlingsvalg», Høie

Publisert onsdag 24. september 2014

I valgkampen lovte Høyre og nåværende helseminister Bent Høie at dersom de vant valget, skulle alle pasienter få gå til enhver privat klinikk, bli behandlet og deretter sende regningen til det offentlige. De kalte det ”fritt behandlingsvalg”. På denne måten skulle ventetid fjernes gjennom å ta all ledig kapasitet i bruk. Jeg er overbevist om at mange velgere syntes dette hørtes ut som en god ide. Når Høie i tillegg lovet at hans opplegg skulle fjerne behovet hos alle for å tegne privat sykeforsikring, var lista lagt høyt nok. Høie og Høyre vant valget.

Rett før sommeren, lanserte regjeringen innholdet i den nye reformen. Den inneholder tre deler, hvorav to i hovedsak er en videreføring av dagens politikk, men hvor man i større grad kjøper inn kapasitet fra private aktører når det er nødvendig. Disse delene har vært og er vi i Arbeiderpartiet for. Den tredje delen – som skulle være utkvitteringen av Høies valgløfter om fritt behandlingsvalg – er i stedet blitt til et forslag om en ekstremt byråkratisk prosess hvor du som pasient litt forenklet kan søke om å bli behandlet på et privat sykehus, men bare hvis du finner et privat sykehus som behandler til en lavere pris enn det som normalt finnes i Norge.

Det syns vi i Arbeiderpartiet er en dårlig ide. Det siste vi trenger er mer byråkrati i norsk helsetjeneste. Og vi er ikke alene i kritikken.Jeg kan ikke huske en sak som har møtt så sterk faglig begrunnet kritikk, fra så å si alle kanter.

Regjeringen forslår at «fritt behandlingsvalg» først skal innføres behandling innen rus og pyskisk helse. Flere aktører påpeker at reformen regjeringen foreslår egner seg best til såkalte enkle og avklarte tilstander, ikke til kompliserte og uavklarte lidelser. Legeforeningen skriverom dette at «rus og psykiatri er uegnet som første grupper ut.» Psykologforeningen skriver om samme at forslaget kan «bremse ønsket tjenesteutvikling», «redusere kvalitet i tjenestene» og «vanskeliggjøre god samhandling». 

Mange av aktørene som har uttalt seg, er også opptatt av hvor byråkratisk forslaget er utformet. Anne Beth Moslet i helsekoen.no var en av de mest ivrige forkjemperne for Høies forslag i valgkampen.Nå skriver hun at «Pasienten skal møte et sammensurium av «godkjenninger, «vurderinger» og til og med svarbrev fra offentlige etater og sykehus. Resultatet kan bare bli økt helsebyråkrati».

Statens Helsetilsyn er opptatt av det samme og frykter «økt byråkratisering» med fare for «uforsvarlige situasjoner der pasienter faller «imellom» ulike aktørene» som vil delta i et nytt system». De fire regionale brukerutvalgene skriver at «det er fare for at befolkningen vil oppleve dette som en ”byråkratisk forordning” som ikke bidrar til merverdi» og at «faren for dobbeltføringer og ”rot i ventelister” synes betydelig»

Det som likevel kanskje er mest oppsiktsvekkende, er at en rekke av høringsinstansene påpeker at de ikke kan se at forslaget vil gi særlig økt pasientbehandling. Før valget lovte Høie at prisen for behandling skulle settes høyt nok til at ordningen ville bli brukt mye. I forslaget sitt gjør han det motsatte. Legeforeningen har kommentert dette, og ”ser det ikke som sannsynlig at private aktører kan levere enkeltbehandlinger av høy kvalitet til en pris som ligger lavere enn den prisen som gis gjennom anbud på betydelig høyere volum. Vi vil anbefale at det gjøres en ny vurdering av realismen i slik prisfastsetting.»

Jeg kunne nevnt en rekke eksempler til. Alle de store sykehusene kommer med kraftige advarsler. NHO Service, som organiserer de private som skal utføre oppdraget fra Høie, mener forslaget er byråkratisk og prisen satt altfor lavt. Oslo kommune er kritisk. Det samme er Norsk Sykepleierforbund.

Det skal for ordens skyld nevnes at også noen uttaler seg positivt. Drammen kommune – hvor Høyre har rent flertall i bystyret er en av disse. Det private, kommersielle selskapet Aleris en annen. Og selvsagt noen fler. Men hovedbildet står seg; dette er ikke et godt forslag.

Jeg vil oppfordre Høie til å legge forslaget tilbake i skuffen. Det er mer enn nok å rette på og forbedre ved norske sykehus. Vi trenger en helseminister som heller bruker energien sin på å få til kveldsåpne poliklinikker på sykehusene, større IKT-investeringer for en mer sømløs pasientbehandling, flere turnusplasser til leger, flere spesialsykepleiere og andre fagarbeidere, samt bedre organisering og pasientforløp.

Det er dette som reelt sett vil gjøre ting bedre for norske pasienter, ikke nye skrivebords-reformer

Hva er det Høie driver med?

Publisert fredag 29. august 2014

Innlegg på trykk i Dagbladet 28. august.

Det er nå snart gått et år siden valget. Norge ble lovet en ny helsepolitikk hvor mye skulle bli langt bedre. Blant annet skulle all «ledig kapasitet tas i bruk», sykehusene skulle styres direkte fra Stortinget og alle kreftpasienter skulle få behandling innen 48 timer. Men hva er det Bent Høie og regjeringen egentlig har brukt tiden på? Min påstand er at Høie har kastet bort verdifull tid og ressurser på saker som overhodet ikke vil gjøre livet lettere for norske pasienter.

I flere måneder måtte helsedepartementets beste fagfolk jobbe på høygir for å finne en løsning på hvordan fastleger skulle kunne reservere seg mot å hjelpe abortsøkende kvinner. Jeg forstår at saken var en nøtt å knekke for Høyre. Men var ressursbruken pasientrettet? Overhodet ikke.

Gjennom vinteren har åpenbart helsedepartementet også hatt det travelt med en annen sak. Høyres viktigste helsepolitiske løfte skulle innfris, såkalt «fritt behandlingsvalg». Før valget lovet Høie: «alle som har fått vurdert at de har behov for behandling eller undersøkelse, kan ta med seg denne retten til offentlige og godkjente private sykehus. Regningen skal dekkes av det offentlige.» 

Valgløftet var ambisiøst, men resultatet er dessverre nedslående og har skapt reaksjoner i mange miljøer. Etter måneder med utredninger, ekstrabevilgninger fra Stortinget og en rekke fagfolk i sving, er resultatet et særdeles byråkratisk forslag. Enda mer oppsiktsvekkende er det kanskje at departementet selv argumenterer tungt mot regjeringens eget forslag gjennom en rekke helsefaglige innvendinger som synliggjøres i høringsforslaget. Måten vi i dag benytter private i helsetjenesten, og som Arbeiderpartiet støtter, blir f. eks av departementet selv beskrevet som enklere og mer kostnadseffektivt enn regjeringens eget forslag!

Jeg har respekt for at ting tar tid. Derfor må den nye regjeringen gis tid til å kunne iverksette sine planer for helsetjenesten. Men det jeg ikke kan akseptere eller tie stille om, er at det åpenbart brukes masse tid, ressurser og våre beste fagfolk til å utrede valgløfter eller samarbeidsavtaler som overhodet ikke kan sies å være til beste for pasientene. Vi trenger ikke flere byråkrater som skal kontrollere hverandre. Eller reformer som er så byråkratiske at pasientene ikke forstår hvordan man skal bruke dem.

Derfor bør helseministeren snarest begynne å jobbe med saker som kan løse reelle problemer og utfordringer i den norske helsetjenesten. Pasientene etterlyser ikke flere nasjonale planer og reformer, men raskere behandling og bedre kvalitet. Da må vi få fart på arbeidet med å kveldsåpne poliklinikkene på sykehusene. Opprette flere turnusplasser for nyutdannede leger. Styrke skolehelsetjenesten for å kunne forebygge bedre blant barn og unge. Sørge for flere hele stillinger for helsefagarbeidere og sykepleiere. Kjøpe bedre medisiner og nytt utstyr til kreftbehandling. For å nevne noen løsninger på de aktuelle problemstillingene.

Selv om Høyre ga inntrykk av noe annet i valgkampen, finnes det ingen «quick-fix»-løsning på alt som bør forbedres i det norske helsevesenet. Jeg håper dette nå er i ferd med å gå opp for Høie og Høyre. Da er det på tide å legge bort partipolitiske skrivebordreformer, og heller starte med det krevende, virkelige arbeidet med konkrete tiltak som vil komme pasientene til gode. Ikke kaste bort tiden på alt mulig annet.

Informasjon

Jeg heter Torgeir Micaelsen (34) og er stortingsrepresentant og helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet på Stortinget. Hobbysyklist på fritiden. Les mer »



Søk