Behov for klarere regler om potensielle interessekonflikter og uklarhet i roller i helsetjenesten

Publisert torsdag 15. mai 2014

Er det greit at behandlende helsepersonell ansatt i offentlige sykehus ser de samme pasientene og pasientgruppene de har ansvar for på dagtid på sin private, kommersielle klinikk på kvelden? Jeg har kommet til at svaret på dette er nei. Og derfor fremmer Arbeiderpartiet en rekke forslag i Stortinget med sikte på å få klarere regler i norsk helsetjeneste når det gjelder potensielle interessekonflikter og uklarhet om roller.

La meg slå det fast med en gang: Jeg mener et mangfold av aktører i norsk helsetjeneste, er positivt for samfunnet og pasientene. Det er behov for økt kapasitet i norske sykehus. Og selv om jeg mener at vi i første omgang bør kveldsåpne poliklinikkene ved de offentlige sykehusene for å få opp kapasiteten, vil også private kunne spille en viktig rolle. Men det er viktig å være klar over at det kan oppstå dilemmaer når enkelte ansatte, særlig legespesialister, jobber i offentlig sykehus og for private oppdragsgivere samtidig:

Privat sektor kan henvise pasienter inn i det offentlige helsetilbudet for videre behandling, og omvendt. Fristbrudd ved offentlige sykehus vil kunne føre til at pasienter henvises til behandlende helsepersonell i private institusjoner som har rammeavtale med de offentlige sykehusene. Dette skal eventuelt gå via Helseøkonomiforvaltningen – HELFO. Hvis det samme helsepersonellet jobber i det offentlige sykehuset som har fristbrudd, kan det oppstå en uklarhet om roller eller en potensiell interessemotsetning som hverken er heldig for pasienten eller for en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det kan også oppstå uklarhet og misforståelser om roller når enkelte private institusjoner har en offentlig avtale på samme tid som de selger tilsvarende tjenester til pasienter som betaler selv.

I media har vi sett eksempler på pasienter som har betalt av egen lomme for dyre private tilbud, selv om de kunne ha fått rask behandling gjennom ulike offentlige ordninger som f. eks «Fritt Sykehusvalg». Det er en dårlig løsning for pasientene. Samtidig kan tilliten til helsetjenesten undergraves dersom de samme legene som skal informere pasientene om sine rettigheter, også er de som kan ha økonomisk gevinst av at pasienten velger private tilbud.

NRK satte f.eks i august 2013 søkelyset på pasienter ved nevrokirurgisk avdeling ved Oslo Universitetssykehus som kjøpte dyre private tjenester fra leger som også var offentlige ansatte uten angivelig å være klar over ordningen «Fritt sykehusvalg». Som et resultat av NRK sin deknings av den nevnte saken, tok helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) til orde for å vurdere om pasienter, som har brukt egne penger på private tilbud på grunn av for dårlig informasjon om muligheten for behandling dekket av det offentlige, burde kunne kreve erstatning fra de ansvarlige institusjonene.

Jeg er selvsagt kjent med at de regionale helseforetakene har innført retningslinjer og systemer for rapportering og kontroll av ansattes bierverv. Samtidig vet vi at det finnes eksempler hvor det ikke er bra nok. Stoltenberg2-regjeringe grep fatt i denne problemstillingen og vedtok blant annet i foretaksmøtet januar 2013 :

”Foretaksmøtet ba om at de regionale helseforetakene påser at rutiner for bierverv følges og at det rapporteres om status for antall bierverv pr. 31.12 i årlig melding. Videre skal avtaler med private inneholde bestemmelser og sanksjoner som forhindrer henvisning til egen virksomhet. Pasientene skal gis informasjon om fritt sykehusvalg. ”

Nå er det viktig at tidligere helseminister Støre (Ap) sin bestilling til helseforetakene følges opp aktivt. Derfor utfordrer vi helseministeren til å fremskaffe mer fakta om saken.

Jeg vil gjerne understreke at norsk helsepersonell har en høy etisk standard, og at jeg selvsagt har tillit til at alle som jobber i helsetjenesten har pasientens beste som sitt primære mål. Det betyr likevel ikke at vi må ha klarere regler på dette feltet. Det vil også gi den enkelte ansatte vern mot mistanke om rolleblanding.

Her er det konkrete forslagene. Hører gjerne hva du mener om denne diskusjonen. Jeg vil også gjerne høre fra deg hvis du har en historie om en opplevelse som beskriver det jeg har forsøkt å tegne et bilde av.

———————–

i. Stortinget ber regjeringen om å rapportere om status og gi en oversikt over hvordan helsetjenesten har fulgt opp de rutiner for bierverv med mer som det vises til i foretaksprotokollen fra januar 2013.

ii. Stortinget ber regjeringen senest i forbindelse med Statsbudsjettet for 2015 å fremlegge en oversikt over omfanget av potensiell rolleblanding både hos ansatte i den offentlige helsetjenesten og hos private aktører med avtale med det offentlige. Dette gjelder spesielt ansettelsesforhold, eierandel eller styreverv i konkurrerende virksomhet.

iii. Stortinget ber regjeringen sørge for at avtaler mellom de offentlige regionale helseforetak og private tilbydere er utformet slik at det ikke finnes økonomisk incentiv for de private aktørene til å la fullt betalende pasienter gå foran offentlig finansierte pasienter. Som hovedregel bør avtaler inngås slik at den private aktøren i avtaleperioden fullt og helt prioriterer de offentlig finansierte pasientene.

iv. Stortinget ber regjeringen, eventuelt ved forslag om lovendring, sørge for at helsepersonell ansatt i offentlige sykehus ikke har private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling til de samme pasientene som den avdelingen vedkommende jobber i det offentlige. Samtidig bør det i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene legges til rette for at man utnytter bedre arbeidskapasiteten ved offentlige sykehus i de tilfellene der nøkkelpersonell ønsker å jobbe mer enn dagens organisering tillater.

v. Stortinget ber regjeringen utrede om offentlige og eventuelt private sykehus bør gi erstatning til pasienter som kjøper dyre private helsetjenester som følge av manglende informasjon om muligheten for å få behandling gjennom offentlig finansierte ordninger.

vi. Stortinget ber regjeringen fremme et lovforslag om at private helseinstitusjoner blir forpliktet til å gi god og forståelig informasjon til pasienten om alternative offentlig finansierte ordninger før pasienten gis kostbar privat behandling som vedkommende må betale selv. Slik informasjon bør gis i samråd og koordinert med pasientens fastlege.

vii. Stortinget ber regjeringen innlede et samarbeid med forbrukermyndighetene for å lage ordninger som sikrer pasientene god informasjon om muligheter, begrensninger og alternativer ved eventuelle egne kjøp av private helsetjenester forsikringer og lignende.

Alt for pasienten

Publisert torsdag 8. mai 2014

Pasienten er viktigst. På sykehuset, sykehjemmet, legekontoret eller akutten skal personen som trenger hjelp være det selvsagte midtpunktet.

Hun skal være selve navet som alt dreier seg rundt. Dette mener alle. Men kan vi med hånden på hjertet si at alle pasienter opplever det slik i dag? Svaret på det er nei. Da må vi gjøre noe med det.

Helseminister Bent Høie (H) snakker om å skape «pasientens helsetjeneste». Vel og bra, men jeg vil lansere en annen visjon for helsetjenesten i landet vårt. Sammen skal vi gjøre alt for pasienten. Og spør du meg, er dette noe annet enn hva helseministeren prater om.

Intensjonen til Høie er nok god. Men slik regjeringen og Høyres politikk må forstås, skal helsetjenesten i større grad enn i dag handle om å legge til rette for individuelle valg og større konkurranse. I bunnen ligger høyresidens tro på at valg og konkurranse i seg selv fører til kvalitet.

I Høyre og Frps regjeringsplattform står det for eksempel at velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester, og at det er «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet». Dette ser vi også i praksis gjennom forslag om fri etableringsrett for private sykehus og økt stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusent forbrukeren velger. De vil legge til rette for markedsutvikling.

I mange sammenhenger er jeg enig i at konkurranse er et godt virkemiddel. Innenfor helse og omsorg er jeg sikker på at det ikke er det. I en mer konkurransedrevet helse- og omsorgstjeneste er jeg redd markedsandeler blir viktigere enn samarbeid, at profitt blir viktigere enn kvalitet, og at pasienten som kunde blir viktigere enn pasienten som menneske i en sårbar situasjon.

Derfor mener jeg velferdstjenester ikke egner seg for markedet. Folk er mennesker, ikke kunder, der de går over terskelen til sykehuset eller fastlegekontoret. Sykehus er noe annet enn et supermarked.

Vi vet at helsesektoren hele tiden vil være under omstilling, fordi den er avhengig av medisinsk og teknologisk utvikling. Det betyr stadig radikale endringer, ny teknologi, nye måter å tenke på, andre måter å jobbe på som krever ny organisering. Da må det også mer og bedre samarbeid til mellom ledelse og ansatte, økt involvering og aktivt medarbeiderskap med tillit, ansvar og deltakelse. Derfor bør landet vårt arbeide etter en annen visjon for norske pasienter.

Jeg mener å sette pasienten i sentrum betyr å koordinere alle kreftene rundt henne – organisert på en måte som gjør at hun faktisk opplever å bli ivaretatt på best mulig måte. Og helt uavhengig av om du er frisk nok, ressurssterk nok eller har pårørende som kan gjøre krevende, «frie» valg for en i en sårbar, krevende situasjon i livet.

Jeg mener derfor at alle som er ansatt på sykehus, helsehus, sykestue, sykehjem, eller andre helse- og omsorgstjenester skal ha ett felles mål – nemlig at pasienten har en god opplevelse av tjenesten som gis, og at de møter dyktige ansatte som gir trygg omsorg og behandling av høy kvalitet. I bunnen ligger tillit til fagfolkenes vurderinger, respekt for pasienten, og tydelig ansvar.

Tillit, fordi samspill og riktig bruk av kompetanse i helse- og omsorgstjenesten må være basert på tillit. Respekt, fordi det handler om å se folk – på ordentlig. Ansvar, fordi hver enkelt ansatt i den norske helse- og omsorgstjenesten, enten han skifter lyspærer eller står for laseroperasjonen, om hun skifter laken eller styrer skalpellen, har ansvar for at pasienten opplever et best mulig møte sykehuset eller legekontoret.

Hver enkelt skal vite hva oppdraget er. Nemlig: alt for pasienten! Møter med mange ansatte i helse- og omsorgstjenesten har gjort meg overbevist om at de vet hva oppdraget er. Det er likevel et svært viktig lederansvar å få det inn i alle ledd av helse- og omsorgstjenesten. Ansvaret ligger derfor hos ledelsen på hvert sykehus og i hver kommune, men også hos oss på Stortinget og de i regjering. Samtidig mener jeg at den enkelte helse- og omsorgsarbeider har ansvar for å bidra til at alt dreier seg om pasienten.

Vi må tørre å tenke annerledes. Vi må stille spørsmål på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten: Fungerer avdelingen optimalt til beste for pasienten? Fungerer teamet til beste for pasienten? Er bygget organisert slik at vi gjør alt for pasienten? Har vi IKT-systemer som bidrar til at vi kan gjøre alt for pasienten? Har vi kvalitetsrutiner som sikrer at vi alle gjør alt for pasienten?

Når alt dreier seg om pasienten, er ting i bevegelse, og det blir rom for stadig utvikling, fornyelse og forbedring. Det er vår felles oppgave som politikere å påse at denne bevegelsen går i riktig retning. Det er dette Høie og regjeringen burde konsentrere seg om. I stedet blir det tydeligere og tydeligere for meg at de bruker mye krefter på å planlegge og utrede reformer som vil bidra til mer markedstenking, mer byråkrati og mer konkurranse. Det er feil retning.

 

Hva er det fastlegene egentlig skal få reservere seg mot, Høie?

Publisert torsdag 20. mars 2014

 

 

svangeravbrudd

Her er skjemaet som skaper debatt om dagen. Til forskjell fra ordinære henvisninger fra en fastlege til en spesialist, er det som kjent kvinnen selv som såkalt «begjærer» avbrudd av svangerskapet. Dette skjer på bakgrunn av visse kriterier gjengitt på skjemaet over.

Som det fremgår av skjemaet, skal legen kun underskrive på at kvinnen er gitt informasjon om inngrepet art og hva slags bistand samfunnet kan gi dersom hun ønsker å bære frem fosteret. I tillegg er selvsagt kvinnen undersøkt av legen og anslått svangerskapets lengde

Det vakte oppsikt da det ble kjent at Høyre og Helseminister Bent Høie også foreslår at fastleger skal kunne reservere seg mot å undersøke og gi råd til kvinnen som møter opp på legekontoret – ikke bare reservere seg mot selve henvisningen. Dette gikk imidlertid Høie raskt tilbake på. Hva betyr dette i realiteten? Etter mitt syn innebærer dette at Høie langt på vei avlyser sitt eget forslag. Gitt at fastlegene ikke skal kunne reservere seg mot å gi informasjon og fastslå svangerskapslengde – hva er det da som gjenstår?

Som de fleste vet, er det kvinnens begjæring som er det juridisk bindene dokumentet i denne sammenheng, ikke selve henvisningen fra legen. I motsetning til andre tilstander man oppsøker lege for, er det kvinnen som før 12. uke har det avgjørende ordet  – ikke legen du samtaler med. «Henvisningen» som skal følge begjæringen i denne sammenheng, er derfor i realiteten kun en utskrift av viktige journaldata som f. eks kvinnens helsetilstand, sykdommer osv.

Med andre ord: Hvis fastlegen ikke skal lengre skal kunne reservere seg mot å undersøke kvinnen og gi råd, gjenstår det i realiteten kun dette fastlegen skal kunne reservere seg mot: 1) Nekte å gå på Posten med kvinnens begjæring og/eller 2) Nekte å skrive en kort oppstilling av kvinnens journaldata som skal sendes med kvinnens begjæring og underskrive denne («henvisningen» i denne sammenheng)

Jeg tror vi nesten må be helseminister Bent Høie oppklare saken på nytt. Som kjent har jo både jeg og andre som er mot forslaget om reservasjonsadgang for fastleger litt tungt for det og derfor ikke forstått forslaget Høyre har sendt på høring.

 

 

 

 

 

 

Informasjon

Jeg heter Torgeir Micaelsen (34) og er stortingsrepresentant og helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet på Stortinget. Hobbysyklist på fritiden. Les mer »



Søk