Styringen av sykehusene våre: En modell – to ytterpunkter

Publisert fredag 30. september 2016

Teksten ble først publisert i fagbladet «Overlegen 2-2016»

«Norske sykehus domineres av New Public Management (NPM) som styringsideologi!». «Se til Ringerike, der satser man på tillit – sånn skal norske sykehus ledes!».

Uttrykkene over er mitt forsøk på å oppsummere de to ytterpunktene jeg ofte hører fra klinikere og fagfolk når temaet «ledelse i sykehus» står på dagsorden. Men det er noe som skurrer. For det er ikke bare på Ringerike jeg møter fornøyde ledere og fagfolk. De møter jeg mange steder i landet. Mitt syn på god sykehusledelse samsvarer riktignok med Per Bleiklia og hans medarbeidere på Ringerike sykehus, sitt. Og det blir kraftig forsterket når jeg ser resultatene derfra. Samtidig vil jeg hevde at det finnes mange former for ledelse som fungerer meget godt ved andre norske sykehus.

For å bygge videre på uttrykket om at vi må «se til Ringerike», vil jeg bruke dette sykehuset som eksempel når jeg spør: Er det slik at sykehuset i mitt valgdistrikt ved Tyrifjorden drives under andre rammebetingelser for styring, ledelse og administrativt-økonomiske forhold enn øvrige sykehus i Norge? Er andre sykehus pålagt «NPM» som styringsfilosofi, mens Ringerike er unntatt? Selvsagt ikke. Ringerike sykehus forholder seg til det samme styringssystemet som alle sykehus i Norge. Og de samme budsjettene. Og de samme kvalitetskravene. Og det samme finansieringssystemet.

Og spør du direktør Bleiklia og hans folk om økonomi og budsjetter, får du et kontant svar: «På Ringerike er det ikke et alternativ å ikke holde budsjettene. Det er Stortinget som bestemmer hvor mye penger som skal brukes på sykehus i Norge, og det er vår oppgave å få mest mulig pasientbehandling ut av pengene vi får tildelt.»

Med dette som utgangspunkt, har de skapt gode resultater for pasientene, de ansatte trives og fagligheten er stor. De er stolt av egen arbeidsplass og eget sykehus. I dag er nok mange fristet til å si på tross av, snarere enn på grunn av, dagens styringsmodell. Jeg mener det er feil å falle for denne fristelsen.

År 2000 er ikke det samme som 2016

Jeg begynner artikkelen om styringsfilosofi i sykehus på denne måten, fordi jeg har inntrykk vi snakker forbi hverandre når vi diskuterer ledelse og styring av sykehus. Jeg synes også vi ofte snakker for mye om økonomi og diskuterer «gamle sannheter», og for lite om hvilket handlingsrom og muligheter vi har. Vi må gå fra å snakke forbi hverandre, til å snakke sammen. Da må vi må bli enige om bunnplanken. Og forsøke å komme oss vekk fra sannheter som nå er 15 år gamle.

La meg begynne med det siste. Fortsatt henger en del påstander knyttet til den 15 år gamle sykehusreformen igjen. Påstander og kritikk av foretaksmodell og andre forhold som helt sikkert var berettiget den gangen, men som jeg mener har mindre relevans i dag. Som mange helt sikkert er klar over, har styringsmodellen vært gjenstand for omfattende endringer og tilpasninger gjennom årene som har gått. Jeg vil stort sett si til det bedre. Og modellen har fortsatt langt mer å gå på, for å bli enda bedre.

Så til bunnplanken. Når jeg mener vi snakker forbi hverandre, tenker jeg spesielt på økonomistyring i sykehusene. Det gjentas stadig at det er for stor grad av økonomisk motivert «management-ideologi» i sykehusene. Og at dette er et resultat av måten vi styrer sykehusene på. Det jeg tror mange egentlig mener, er at sykehusene tildeles for knappe ressurser. For det er vel ytterst få som mener at sykehusene skal drives uten et budsjett? Jeg har i alle fall til gode å møte klinikere og politikere som mener at sykehusene, uavhengig av styringsmodell, skal drives uten en økonomisk plan å forholde seg til. Kan vi enes om at et budsjett er nødvendig, er mye gjort.

Da jobber vi ut fra de samme premissene når vi stiller følgende spørsmål:

Skal budsjettet vedtatt av Stortinget være førende, eller er det greit å gå med underskudd? Dersom underskudd ikke er greit, er det da Stortingets bevilgningsnivå som er problemet, eller et det «styringsideologien» i sykehusene?

Jeg mener det i hovedsak handler om bevilgningsnivået.

«Fremmedgjøringen» har sine årsaker

Samtidig som bevilgningsnivået er den reelle hovedutfordringen, ser jeg at selve (økonomi)styringen av sykehusene har fått for stor plass helt ned på den enkelte avdeling på norske sykehus. Det er svært uheldig.

Og fortsatt henger endel bedriftsøkonomiske begreper og språkbruk igjen i norske sykehus – uttrykk som «produksjon», «overskudd», og «ISF».  Spesielt den innsatsstyrte finansieringen (ISF) kan synes å være for nære pasientbehandlingen i hverdagen.  Det er etter mitt syn et lederansvar å få dette i så stor grad som mulig vekk fra den kliniske hverdagen. Dette er virkemidler som skal være effektive på et systemnivå, men de har ingenting å gjøre på en sengepost eller sykehusavdeling. I tillegg har overdreven tro på sentralisering og mangel på tilstedeværende ledere gjort «styring» og økonomi til en del av hverdagen.

Hver for seg og i kombinasjon kan dette ha bidratt til fremmedgjøring og en hverdag hvor økonomi og budsjetter tar for stor plass. På bekostning av pasienter og fag.

Jeg vil gi fagfolkene som føler og mener dette rett. I for mange år, har økonomi, budsjett og omstilling vært dominerende ved norske sykehus. Det er dessverre en konsekvens av å bruke mer penger enn det budsjettet tillater – når man bruker mer enn det som er tildelt. Og det er et resultat av at politikere ikke har vært villige til å betale for kvalitetshevingene vi forventer.

I 2005 fikk den nye helseministeren Sylvia Brustad en svær ryddejobb i fanget. Det skjedde etter at en Høyre-dominert regjering hadde prioritert de store pengene på skattekutt til de som hadde mest fra før, godt hjulpet av støttepartiet Frp. Sykehusene hadde pådratt seg store underskudd, og økonomien var ute av kontroll. Da den borgerlige regjeringen i 2004 så hvor det bar, innførte de attpåtil et «tak» på antall pasientbehandlinger i sykehusene, for å bremse utviklingen. I årevis pågikk ryddejobben.

I 2010 snudde situasjonen, og i dag ser det mye lysere ut. De fleste sykehusbudsjett er i balanse. Dette har krevet stor innsats, og vil fortsette å gjøre det. Hvert sykehus, hvert helseforetak og hver region skal ha ros. De har stått i det hver eneste dag.

Og ja, jeg vet det ikke føles sånn. At det fortsatt er svært trange rammer og mye fokus på økonomi. Sånn tror vi bare må venne oss til at det er i offentlig sektor. Men økonomisk balanse, betyr likevel at blikket kan rettes fremover. Mot investeringer i nytt utstyr og nye bygg. Mot fag- og kvalitetsutviklingsarbeid. Oppslagene i avisene handler nå i større grad om kvaliteten i sykehus og hvordan den kan sammenlignes, kontra oppslag utelukkende om hvilke sykehus som må gjøre de største økonomiske nedskjæringene.

Pasienter, fag og medarbeiderskap først

Tilbake til Ringerike. Der har de sammen blitt enige om at budsjettene og økonomien ikke skal ha en dominerende plass. Budsjett og penger skal være i bakgrunnen og synes minst mulig. Men for å få til det, har de også blitt enige om at økonomisk måtehold og orden i økonomien er en del av «grunninfrastrukturen» ved sykehuset. Det må være i orden for å gi rom til nettopp det som gjorde at legen ble lege, sykepleieren sykepleier og helsefagarbeideren helsefagarbeider. Når økonomien er i orden, kommer også faget, pasienten og medarbeiderskapet i framgrunnen på en helt annen måte.

Slik kan vi tilrettelegge for at en moderne styringsfilosofi får dominere norske sykehus. Dette forutsetter flere forhold, og jeg skal være den første til å ta politisk ansvar her. Vi politikere må ta inn over oss hva det vil kreve dersom vår felles helsetjeneste skal holde tritt med den faglige og medisinsk-teknologiske utviklingen. En helt avgjørende erkjennelse for å kunne gjøre tilbudet til pasientene enda bedre. Det vil kreve politikere som tør å prioritere felles investeringer fremfor økt privat kjøpekraft. Det vil også forutsette at vi har dedikerte folk som er villige til å ta lederansvar ved norske sykehus på alle nivåer.  Og et slikt lederansvar vil kreve en styringsfilosofi som gjenspeiler de verdiene vi ser blant annet på Ringerike. Verdier vi har blitt enige om, som vi står sammen om og som i fellesskap settes ut i livet.

Tillitsskapende ledere med beslutningskraft

Jeg har tidligere skrevet følgende på egen blogg om fremtidens ledere i sykehus:

«Jeg klarer ikke helt å beskrive hvorfor, men hun er rett og slett en god leder» var det en bekjent som fortalte meg entusiastisk i forrige uke. Mange vil kjenne seg igjen. Det er ikke alltid like enkelt å beskrive denne type ledelse. Men alle som har sett og erfart en god leder, vet hva jeg snakker om. Jeg har lært mye fra mange av dem selv. Samtidig var det først da jeg endelig fikk gjennomført mastergraden min på BI, jeg oppdaget at denne type ledelse har et navn; Autentisk ledelse. Jeg synes ofte det blir mye selvfølgeligheter og ordgyteri i «management-pensumet» det foreleses i på ulike utdanningsinstitusjoner. Og for egen del vil jeg slå fast at det ikke er nok å ha lest om god ledelse, for å bli en god leder. Det kreves erfaring. Ofte lang erfaring.»

Teksten handlet om Arbeiderpartiets forslag om å etablere en hovedregel om «stedlig ledelse» ved norske sykehus. Jeg tror mye av svaret på det vi ønsker å oppnå ligger her. Og dersom «våre beste menn og kvinner» tar på seg lederstillinger og gis reelle beslutningsmuligheter, er jeg overbevist om at mye bra vil skje. Men det krever at vi som toppledere i helsetjenesten tar inn over oss at den viktigste utviklingen og omstillingen skjer på avdelingen og i klinikken – ikke slik vi av og til skulle ønske – fra toppen og ned.

Økt tillit gir økt ansvar og må gå begge veier

Jeg vil bidra til dette. Men da må vi først være enige om forutsetningene. Økt tillit gir store muligheter. Men det betyr også å ta ansvar for resultatene. Derfor synes jeg vi bør enes om at fag, kvalitet, pasientsikkerhet og pasientbehandling skal være i forgrunnen. For å få til det, må vi sammen også være enige om at det er Stortinget som bestemmer rammene for sykehusene, ikke en skjult NPM-styringsideologi som for lengst har gått ut på dato. Jeg tror på dere. Og jeg håper dere tror på meg.

Gjesteblogg: Bygg ut skolehelsetjenesten

Publisert torsdag 3. mars 2016

Skrevet av Theresa Johanssen, nestleder i Eiker AUF, gjesteblogger og dagens «rådgiver-hospitant»

Helsetjenesten på enkelte skoler funker meget bra, men ikke alle steder. De skolene der det ikke funker like bra er det ofte lite opplysninger om helsetjenesten eller for få helsepersonell som kan hjelpe. Noen skoler har både helsesøster og psykolog, mens andre har bare helsesøster noen få dager. Dette ser jeg på som et problem ettersom den psykiske helsen til ungdommen er viktig.

Jeg synes vi bør støtte skolene med flere helsesøstre og psykologer, hvor helsesøstrene og eventuelt psykologene er der hver dag. Enkelte skoler har en helsesøster som kun er på skolen 2 eller 3 dager. Dette skaper en usikkerhet ovenfor elevene og gjør det mindre åpent å kunne komme innom når problemer oppstår.

Hva hvis helsesøster på skolen der jeg går hadde vært tilstede tirsdag og onsdag, og det oppstod noe som gjorde at jeg trengte å snakke med helsesøster på torsdag, hva kan jeg gjøre da? Det kan skape mer usikkerhet og gjøre problemet større. Ingen vet når et problem oppstår, derfor mener jeg det bør være en helsesøster på skolen hver dag. Flere helsesøstre gjør at flere kan komme til uten å vente lenge.

Hvis ikke helsesøsteren har ledig tid den dagen problemet oppstår kunne det vært kjekt med en psykolog som kan hjelpe. Det tror jeg gjør at eleven får mer tillit til helsetjenesten. Er det flere som kan snakke med eleven vil skoleeleven kanskje blir mer trygg og vet hvor de kan gå med problemene sine.

Det trengs også bedre informasjon om hvilke tilbud skolehelsetjenesten har. Jeg synes helsesøstre og psykologer burde komme og snakke til de enkelte klassene. De kan fortelle om hvordan det går an å kontakte dem, eventuelt ta opp noe som de vet er aktuelt på skolen.

Vi bør senke terskelen til å snakke med helsesøster eller psykolog, spesielt om det som omhandler det psykiske. Ungdommene kan være med å lage en åpen kultur rundt det å snakke om problemene sine, ved å prøve å ha gode holdninger og bidra til mer åpenhet.

Lovende MS-behandling bør tilbys flere i Norge

Publisert fredag 22. januar 2016

Vi kan stå overfor et gjennombrudd i behandlingen av pasienter som er rammet av Multippel sklerose (MS). Derfor bør flere pasienter få tilbud om den nye, og utprøvende behandlingen i Norge.

Det å stå overfor en alvorlig kronisk sykdom og vite at livet aldri skal bli det samme, er en av de tingene som skremmer oss mennesker mest av alt.

Akkurat det opplevde Stine Sichikora-Rustad da hun fikk beskjed om at hun var rammet av en aggressiv form for multippel sklerose (MS). Som medisinstudent var naturligvis Stine smertelig klar over at denne diagnosen kunne gi henne et liv i helsevesenet. Dessverre ikke som lege, men som invalid pasient. Mer brutalt blir det knapt for et menneske i begynnelsen av livet. Jeg møtte Stine da jeg besøkte nevrologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus før jul.

MS en kronisk betennelsessykdom i hjerne og ryggmarg som ofte rammer unge mennesker mellom 20 og 40 år. Hos omtrent 85 prosent av pasientene, starter sykdommen med akutte forverringsepisoder, såkalte MS-attakk. Sykdommen er den vanligste årsaken til sykdomsutløst uførhet hos unge voksne. Vi kjenner ikke grunnen til at MS oppstår, og så langt finnes det ingen helbredende behandling.

Da jeg møtte Stine før jul, var hun tilnærmet helt frisk igjen og skulle snart starte på siste del av medisinstudiene sine. Vi møttes på Haukeland for å snakke om den revolusjonerende MS-behandlingen hun har fått som en av svært få pasienter i Norge. Det er snakk om såkalt stamcellebehandling der man får utført «benmargstransplantasjon» fra egne benmargsceller. Innslaget fra TV2 om besøket vårt kan du se her.

Oppsiktsvekkende resultater

Stine er så langt en av syv som er behandlet her til lands siden 2011. Jeg har fått opplyst at alle disse så langt har hatt et vellykket utfall. De samme tallene tegner seg i andre land, blant annet i Tyskland og Sverige, som har behandlet langt flere og kan vise til svært gode resultater.

Dette tyder på at vi kan stå overfor et gjennombrudd i behandlingen av en gruppe svært alvorlig syke mennesker. Dette er mennesker som uten denne behandlingen står overfor en garantert tilstandsforverring. Det eneste man ellers kan tilby ved attakkpreget MS er bremsemedisiner som forebygger attakker og forsinker invaliditetsutviklingen. For de fleste vil sykdommen fortsette å utvikle seg, med stor risiko for å utvikle alvorlig invaliditet i ung alder.

Øremerkede midler til forsøksbasert behandling

I Arbeiderpartiet mener vi denne situasjonen er såpass ekstraordinær at den bør løses på en særegen måte. Derfor har vi foreslått å bevilge 20 millioner kroner utenom det ordinære helsebudsjettet for å etablere et behandingsbasert forskningsprosjekt som vil gi flere MS-syke stamcelletransplantasjon i Norge. Det fikk vi ikke flertall for i Stortinget, og ballen ligger nå hos helseminister Bent Høie.

Etter mitt syn, bør Høie gi Helse Vest, Haukeland universitetssykehus, Helsedirektoratet og MS-forbundet i oppdrag å utvikle et konkret prosjekt som raskt kan komme i gang.

De som innvender at vi ikke vet nok om stamcelle-behandling ennå, har helt rett. Slik er det med utprøvende medisin og forskning. Det vi vet, er at det har fungert for en del MS-pasienter som ellers sto uten alternativ behandling. Det vi også vet, er at det har vært gjort positive forsøk med stamcellebehandling for andre autoimmune tilstander, som systemisk sklerose, leddgikt, tarmsykdommen Morbus Chron, cøliaki type 2, diabetes type 1 og ALS. Vi vet ikke om stamcellebehandling representerer nytt håp for disse pasientgruppene også, men vi nå vet vi nok til at det bør etablere et særskilt prosjekt for MS-pasientene.

Dette er initiativ som har støtte i fagmiljøet og tilbys med gode resultat i land som er sammenlignbare med Norge. Da må vi komme i gang i større skala i her også.

Samfunnsøkonomisk lønnsomt

Stamcelle-behandling koster omlag 450 000 kr for hver pasient. Det er en engangssum. Til sammenligning er hver MS-pasient avhengig av medisiner til en årlig kostnad på omlag 200 000 kr. Det er tall som burde få enhver helseøkonom til å sperre opp øynene.

Vi snakker her om et fåtall pasienter med en aggressiv sykdom på vei mot invalidiserende tilstander. Mange av dem vil måtte oppleve å bli pleiepasienter. Derfor er det også samfunnsøkonomisk uforsvarlig å ikke tilby denne behandlingen i større grad. Etisk er det direkte problematisk å ikke forsøke.

Informasjon

Jeg heter Torgeir Micaelsen (37) og er stortingsrepresentant og helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet på Stortinget. Tidligere leder av finanskomiteen. Hobbysyklist på fritiden.

Med hilsen Torgeir



Søk