”Halvparten av norske menn vil ofre sin egen lønnsøkning for å gi kvinner bedre lønn”, viser en ny undersøkelse gjort for NRK. Det er svært positivt hvis det er slik at 50 prosent av norske menn er villige til å holde igjen sin egen lønnsøkning for at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn skal utjevnes. For det er nettopp omfordeling som er forutsetningen for at likelønn skal kunne oppnås. Likelønn er et spørsmål om fordeling, mer enn om bevilgning.

Lønnsoppgjøret nærmer seg. Det er store forventninger til at årets lønnsoppgjør skal bidra til å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Den norske modellen for lønnsfastsettelse innebærer at lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Konkurranseutsatt sektor forhandler først og setter rammene for oppgjørene. Det inntektspolitiske samarbeidet har over tid bidratt til en omstillingsdyktig økonomi, reallønnsvekst, mindre lønnsforskjeller og lavere ledighet enn i de fleste andre land. Dette må også være målet for lønnsoppgjøret som skal finne sted i vår.

Jeg støtter helhjertet målet om og arbeidet for likelønn mellom kvinner og menn. Regjeringen har også sagt seg villig til å gå i en dialog med arbeidslivets parter om likelønnsspørsmålet. Men det er tradisjonen tro partene i arbeidslivet som selv må avklare om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft. Dette betyr at partene må bli enige om hvilke grupper som skal omfattes og prioriteres. Det må lages mekanismer som sikrer at en utjevning blir varig. Hvis noen får mer i ett oppgjør som en del av et likelønnsløft, må partene være enige om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse krav om kompensasjon fra andre grupper i neste oppgjør. Dersom man ikke får på plass slike mekanismer vil eventuelle penger som settes av for å oppnå likelønn kun bidra til lønnsvekst – ikke likelønn.