Det har brygget opp til skattedebatt i og rundt Arbeiderpartiet i løpet av de siste dagene. Som Raymond Johansen, er også jeg bekymra for hvordan fremtidens arbeidsliv skal bære velferdsstaten på skuldrene. Men hvordan vi skal skaffe penger til eldrebølgen som kommer, får vi ta når den tid kommer.

I mellomtiden kan dere lese reprise av en bloggpost jeg skrev tidligere i år om hvorfor svaret ikke er økt skatt nå:

Publisert 11. mars 2010: ——————————————

Høyere skatter kan ikke alltid være venstresidens svar på hvordan fellesskapet skal finansieres. Det blir for enkelt. I stedet må vi stille oss spørsmålene: Er gårsdagens velferdsløsninger nødvendigvis de samme som i dag? Eller er det mulig å prioritere i større grad enn tidligere, og peke på at noe er viktigere for oss enn noe annet?

Vi har bak oss flere år med sterk økning i bruk av oljepenger i Norge. Det har vært riktig og viktig i kampen mot finanskrise og arbeidsledighet. Nå er situasjonen en annen, og vi må dempe pengebruken – av flere årsaker som jeg her skal la ligge. Uansett vil redusert oljepengebruk betyr litt mindre ekstrakroner til gode formål.

Når pengebruken skal ned må vi prioritere strengere enn vi har gjort de siste årene. Det er det politikk egentlig handler om, nemlig å velge blant mange gode saker – bestemme oss for hva som er aller viktigst. Personlig banker hjertet mitt ekstra for de aller svakeste barna – de som er avhengig av barnevernet og psykiatrien. Som får ikke god nok hjelp i dag. Men å velge å hjelpe disse betyr at man må velge bort noe annet. Og sånne valg er det vår oppgave som politikere å ta.

Med litt færre nye oljekroner å rutte med, tar imidlertid noen igjen til orde for høyere skatter. Jeg mener det ikke er en god løsning. Det er minst to grunner til det:

For det første; i de nærmeste årene vil det fortsatt være en viss balanse mellom de yngste og eldste årskullene. Men fra 2015 vil Norge oppleve en gledelig, men voldsom økning blant de aller eldste. De som nå tar til orde for økte skatter for å betale for nye, varige velferdsoppgaver, bør stille seg spørsmålet – hva gjør vi da i årene etter 2015? Vi kan ikke bruke opp et eventuelt handlingsrom vi kan bruke for å møte fremtidige utfordringer senere, til alle gode formål nå – når vi tross alt har godt med penger.

For det andre; økte skatter – ja, men for hvem? Sett av at vi økte toppskatten og formueskatten med 10 prosent. Dette ville gi 3 milliarder kroner årlig til felleskassa. Store beløp ja, men det er likevel ikke overveldende når vi vet at utgiftene til Folketrygden alene har økt mer enn dette, bare siste året. Skal vi få til store velferdsløft, må det altså helt annen lut til. Da må vanlige lønnstakergrupper være med på å betale høyere skatter og avgifter. Et sted å begynne kunne eksempelvis være å fjerne halv moms på matvarer. Men jeg hører sjelden noe folkekrav om denne type avgiftsøkninger. Snarere tvert i mot. Ukentlig får jeg telefoner eller mail fra folk som ønsker å redusere fellesskapets inntekter – mange med mer eller mindre prisverdige formål som begrunnelse.

Istedenfor å drøfte høyere skatter, mener jeg at vi må fokusere på å omfordele bedre, skape et skattesystem som oppfordrer til å jobbe, og som er grønnere enn i dag. Det er veien å gå for et bærekraftig og langsiktig skattesystem. Debatten om skattenivå vil ramme det politiske Norge tidsnok uansett.

De siste årene har situasjonen i barnevernet forverret seg. Og debatten og sakene om barnevernet i løpet av sommeren har igjen vist at vi må tenke nytt.  Mange historier og lokale eksempler viser at ressurssituasjonen enkelte steder er uholdbar. Derfor mener jeg at tida er inne for å vurdere øremerking av penger til stillinger i det kommunale barnevernet.

 Barnevernet har en av samfunnets viktigste oppgaver. Når unge mennesker havner utenfor er vi helt avhengige av et godt apparat som har tid, viser engasjement, formidler trygghet og som gir omsorg. Mye tyder på at vi ikke der i dag. Over 44.000 barn mottar hjelp fra barnevernet hvert år. Antall saker og nye meldinger øker langt mer enn antall nye stillinger. I mange kommuner er tilstanden så alvorlig at det går på omsorg og rettssikkerhet løs.

I Arbeiderpartiet pleier vi å si at kvalitet koster penger. Det er mye riktig i det. Derfor er det beklagelig at det lokale barnevernet ofte taper budsjettkampen mot andre sektorer som har sterkere interesseorganisasjoner og som får større oppmerksomhet. De fleste kommunene følger ikke opp økningen i frie midler med flere stillinger i barnevernet, og det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom behov for barnevern og prioritering av tjenesten i den enkelte kommune.

Barne- og likestillingsdepartementet har beregnet at det er behov for 1500 nye stillinger for å komme opp på et forsvarlig nivå. Dette må felleskapet stille opp for, men da vil jeg være trygg på at pengene kommer barnevernet til gode, hele veien frem.

Jeg liker det ikke, men jeg tror vi igjen må finne fram øremerking til barnevernet fra verktøyskuffen.

Les intervju med meg om saken på blant annet  siste.no