I mellomtiden kan dere lese reprise av en bloggpost jeg skrev tidligere i år om hvorfor svaret ikke er økt skatt nå:

Publisert 11. mars 2010: ——————————————

Høyere skatter kan ikke alltid være venstresidens svar på hvordan fellesskapet skal finansieres. Det blir for enkelt. I stedet må vi stille oss spørsmålene: Er gårsdagens velferdsløsninger nødvendigvis de samme som i dag? Eller er det mulig å prioritere i større grad enn tidligere, og peke på at noe er viktigere for oss enn noe annet?

Vi har bak oss flere år med sterk økning i bruk av oljepenger i Norge. Det har vært riktig og viktig i kampen mot finanskrise og arbeidsledighet. Nå er situasjonen en annen, og vi må dempe pengebruken – av flere årsaker som jeg her skal la ligge. Uansett vil redusert oljepengebruk betyr litt mindre ekstrakroner til gode formål.

Når pengebruken skal ned må vi prioritere strengere enn vi har gjort de siste årene. Det er det politikk egentlig handler om, nemlig å velge blant mange gode saker – bestemme oss for hva som er aller viktigst. Personlig banker hjertet mitt ekstra for de aller svakeste barna – de som er avhengig av barnevernet og psykiatrien. Som får ikke god nok hjelp i dag. Men å velge å hjelpe disse betyr at man må velge bort noe annet. Og sånne valg er det vår oppgave som politikere å ta.

Med litt færre nye oljekroner å rutte med, tar imidlertid noen igjen til orde for høyere skatter. Jeg mener det ikke er en god løsning. Det er minst to grunner til det:

For det første; i de nærmeste årene vil det fortsatt være en viss balanse mellom de yngste og eldste årskullene. Men fra 2015 vil Norge oppleve en gledelig, men voldsom økning blant de aller eldste. De som nå tar til orde for økte skatter for å betale for nye, varige velferdsoppgaver, bør stille seg spørsmålet – hva gjør vi da i årene etter 2015? Vi kan ikke bruke opp et eventuelt handlingsrom vi kan bruke for å møte fremtidige utfordringer senere, til alle gode formål nå – når vi tross alt har godt med penger.

For det andre; økte skatter – ja, men for hvem? Sett av at vi økte toppskatten og formueskatten med 10 prosent. Dette ville gi 3 milliarder kroner årlig til felleskassa. Store beløp ja, men det er likevel ikke overveldende når vi vet at utgiftene til Folketrygden alene har økt mer enn dette, bare siste året. Skal vi få til store velferdsløft, må det altså helt annen lut til. Da må vanlige lønnstakergrupper være med på å betale høyere skatter og avgifter. Et sted å begynne kunne eksempelvis være å fjerne halv moms på matvarer. Men jeg hører sjelden noe folkekrav om denne type avgiftsøkninger. Snarere tvert i mot. Ukentlig får jeg telefoner eller mail fra folk som ønsker å redusere fellesskapets inntekter – mange med mer eller mindre prisverdige formål som begrunnelse.

Istedenfor å drøfte høyere skatter, mener jeg at vi må fokusere på å omfordele bedre, skape et skattesystem som oppfordrer til å jobbe, og som er grønnere enn i dag. Det er veien å gå for et bærekraftig og langsiktig skattesystem. Debatten om skattenivå vil ramme det politiske Norge tidsnok uansett.

 Barnevernet har en av samfunnets viktigste oppgaver. Når unge mennesker havner utenfor er vi helt avhengige av et godt apparat som har tid, viser engasjement, formidler trygghet og som gir omsorg. Mye tyder på at vi ikke der i dag. Over 44.000 barn mottar hjelp fra barnevernet hvert år. Antall saker og nye meldinger øker langt mer enn antall nye stillinger. I mange kommuner er tilstanden så alvorlig at det går på omsorg og rettssikkerhet løs.

I Arbeiderpartiet pleier vi å si at kvalitet koster penger. Det er mye riktig i det. Derfor er det beklagelig at det lokale barnevernet ofte taper budsjettkampen mot andre sektorer som har sterkere interesseorganisasjoner og som får større oppmerksomhet. De fleste kommunene følger ikke opp økningen i frie midler med flere stillinger i barnevernet, og det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom behov for barnevern og prioritering av tjenesten i den enkelte kommune.

Barne- og likestillingsdepartementet har beregnet at det er behov for 1500 nye stillinger for å komme opp på et forsvarlig nivå. Dette må felleskapet stille opp for, men da vil jeg være trygg på at pengene kommer barnevernet til gode, hele veien frem.

Jeg liker det ikke, men jeg tror vi igjen må finne fram øremerking til barnevernet fra verktøyskuffen.

Les intervju med meg om saken på blant annet  siste.no

I ammetåka har jeg langt på vei latt politikk være politikk og sykkel sykkel. Men litt har jeg jo fått sett og gjort. Jeg er for eksempel svært glad for at god politisk jobbing fra Buskerud Ap, ordfører, lokalsamfunn og regjering har funnet en løsning på saken til familien Navrud. I tillegg ble madammen flau over meg da jeg underholdt hele fødeavdelingen på sykehuset i Drammen under brosteinsetappen Thor Hushovd vant i forrige uke.

Tour de France blir forøvrig ulidelig spennende i år. Rytterne går nå inn i Pyreenene. Det gjør også mine flotte sykkelkompiser Geir Arne, Martin, Kristian og Håvard. De er på guttetur med sykler og bobil og skal følge sirkuset den siste uka. Selv om det er fantastisk å være småbarnspappa, misunner jeg dem.  Før Julius var påtenkt, skulle jeg også vært med på turen. Vi hadde tilsvarende fantastisk tur for to år siden. Jeg anbefaler uansett alle til å følge reisen til gutta på Geir Arnes utmerkede blogg.

I år blir i stedet bleieskift og tv-titting med Paasche og Kaggestad på TV2. Det funker jammen meg det og.

Fortsatt god sommer, alle sammen!

Et ”ekteskap” mellom Frp og Høyre kan gi flere utganger:

• Høyre lemper på sine krav i den økonomiske politikken og ”tar sjansen” på Frps ”hjemmesnekra” finanspolitikk. I en tid med stor økonomisk usikkerhet og press på konkurranseutsatte arbeidsplasser, er dette mitt skrekkscenario.
• Frp må akseptere Høyres entydige krav i den økonomiske politikken. Det mest sannsynlige alternativet. Da vil vi være vitne til tidenes mageplask i brutte løfter og forventninger – skapt av et Fremskrittsparti som i alle år har vært villig til å øse ut mer oljepenger enn alle andre.

Det må være pinlig for Erna Solberg og Siv Jensen å være så totalt uenige om økonomi – ja, de er sågar på kollisjonskurs om mistillit eller ikke i Mongstadsaken! Men det vil nok bli enda flauere å igjen møte velgerne igjen i 2013 uten et avklart regjeringsalternativ. Det vil ikke skje. Frp og Høyre vil finne sammen. Men før det kan bli en realitet, må Siv og Erna løse den økonomiske knuten.

Velgerne fortjener at høyrepartiene nærmer seg hverandre så raskt som mulig. Først da kan den reelle politiske debatten gjenoppstå. Slik det fungerer i dag, er det krevende å forholde seg til hva slags politikk høyrepartiene egentlig vil føre. Hvis Frp og Høyre må prioritere, slik regjeringen tvinges til, og vi forutsetter at Erna Solberg ikke er villig til å sette norske arbeidsplasser på spill ved å føre ”Frp-økonomi” – er det da skattekuttene eller velferden som får forkjørsrett?

All nær historie tilsier at Høyre og Frp velger skattekuttene når de må velge. Og når dette igjen blir synliggjort, vil kanskje den politiske debatten gjenoppstå.

Hva med deg? Tror du at Høyre og Frp vil finne sammen før neste valg? Og mener du de vil satse mest på skattelette eller velferd?

Flere meningsmålinger har den siste tiden vist fremgang for Høyre og Fremskrittspartiet, og det er ingen tvil om at det i begge partier jobbes for å presentere et regjeringsalternativ før neste valg. At Høyre beveger seg enda lenger ut på høyresida bekrefter dette. I revidert nasjonalbudsjett går partiet blant annet inn for å fjerne arveavgiften, øke barnehageprisene, kutte i bistanden og selge offentlige eiendommer. Frp kutter som vanlig i kulturbudsjettet, sier nei til å utvide ordningen med regionale verneombud og reduserer støtten til utvikling av CO2-rensing på Mongstad. Høyre og Fremskrittspartiet kan med andre ord finne sammen i mange saker.

Det store problemet for Erna og Siv er imidlertid at de er rykende uenige om det viktigste; nemlig hvor mye ekteskapet skal koste. Mens Høyre vil bruke 2,6 milliarder kroner mindre enn regjeringen, legger Fremskrittspartiet opp til en økning på over 6 milliarder. Høyre prøver på den ene siden å ta innover seg den usikre økonomiske situasjonen i Europa, men risikerer samtidig å måtte lage statsbudsjett med et parti som vil fjerne handlingsregelen og bruke oljepenger som en deltaker i Luksusfellen. Konsekvensen av dette er renteøkning, sterkere kronekurs, dårligere konkurransekraft og større arbeidsledighet.

Dette bildet viser at det i den økonomiske politikken er kaos på borgerlig side. Høyre og Frp vil begge gjennomføre store skattekutt, mens Frp i tillegg lover store velferdsøkninger. Det henger ikke på greip og bidrar ikke til annet enn usikkerhet og uforutsigbarhet for folk og næringsliv i Norge. I mellomtida fortsetter den rødgrønne regjeringa arbeidet med å styrke verdiskapingen, forbedre velferden og ikke minst investere i framtida.

De neste årene skal vi bruke mange milliarder kroner på bedre fremkommelighet for biler. Når det skjer, mener jeg at det også bør bygges egne ”motorveier” for sykler, parallelt med hovedfartsårene inn og ut av de store byene. Det vil være bra for trafikksikkerheten, fremkomstmulighetene, folkehelsa og ikke minst for miljøet.

Ikke uventet får forslaget støtte fra andre syklister DN har snakket med. Avisa skriver at jeg sykler de nær fem milene fra Drammen til jobb på Stortinget flere ganger i uka. Med litt kreativ regning stemmer kanskje det. Jeg er uansett nok på sykkelsetet til å oppleve mange farlige situasjoner når stressa bilister, syklister og fotgjengere konkurrerer om plassen på veiene. Mange oppfører seg som ”idioter”, men det skyldes nok hovedsakelig dårlig tilrettelegging, liten plass og ikke minst elendig skilting.

Det er ikke meninga at vi skal sette det første spadetaket for en ny sykkelmotorvei allerede i morgen, men det bør være mulig å tilrettelegge for dette i sammenheng med nye veiprosjekter som skal planlegges og finansieres i framtida. Når vi bruker fellesskapets penger på veier og fremkommelighet, mener jeg at vi også bør ta hensyn de stadig flere som velger sykkel fremfor bil.

Jeg vil i løpet av sommeren ta initiativ til et møte med Syklistenes Landsforening og andre organisasjoner for å diskutere forslaget. Har du kreative idéer til hvordan det kan bli lettere for syklister å komme seg til og fra jobb og andre steder, send meg gjerne innspill eller delta i kommentarfeltet under.

Oppslaget i Dagens næringsliv finner du her.

Mens Høyres byrådsleder i Bergen, Monica Mæland, hamret løs på omleggingen i beste sendetid på TV2, kunne vi andre konstatere at vi nå får et mer rettferdig system. Mæland, som har tatt seg råd til å kutte eiendomsskatten med 180 millioner kroner, må gjerne kjefte på Stoltenberg-regjeringen når hun ikke prioriterer eldreomsorg og skole i stedet. Det er hennes politiske valg å bruke det økte handlingsrommet hun har fått av den samme regjeringen på den måten, sammenlignet med da Erna Solberg sultefôret kommunene gjennom fire år. Men å påstå at det som nå skjer er urettferdig, blir meningsløst.

En viktig innvending fra høyresiden er at vi nå reduserer skatteandelen av kommunenes inntekter fra 45 til 40 prosent. Det gagner en relativt skattesvak kommune som Nedre Eiker. Høyresiden ser ut til å tro at det i all hovedsak er lokal politikk i kommuner som Bergen og Bærum som gjør dem skattesterke. Det vitner om total mangel på forståelse for historiske og geografiske faktorer som lokalpolitikerne kan påvirke lite fra eller til.

Arbeiderpartiets og regjeringens utgangspunkt er derimot å utjevne kommunenes evne til å imøtekomme behovene til sine innbyggere, uavhengig av nedarvet næringsstruktur og geografisk plassering i forhold til hvor i Norge pengene har en tendens til å hope seg opp.

Vi får en interessant kommunevalgkamp når dagens Høyre-ordfører, Elly Th. Thoresen, skal møte sine mektige partikolleger Mæland og Solberg til debatt om hvem som best sikrer en rettferdig og god kommuneøkonomi for Nedre Eiker. Jeg vil benke meg på første rad, sammen med Arbeiderpartiets Bent Inge Bye. Og Rolf Bergersen.

I Norge har vi klart det alle økonomer mente var umulig. Vi har skapt et samfunn hvor folk flest har like muligheter, og et vekstkraftig og moderne næringsliv. Dette har vi fått til gjennom å kombinere det beste fra to verdener. Trygt, langsiktig, fremtidsrettet politisk lederskap, og et markedsbasert næringsliv som har drevet den teknologiske utviklingen har gitt oss en fantastisk levestandard.

Den norske velferdsmodellen gagner næringslivet like mye som næringslivet gagner velferden. Og når jeg nevner næringlivet, vil jeg skynde meg å legge til en ansvarlig fagbevegelse også skal ha mye av æren for vår enestående samfunnsmodell.

Men like fult, synes jeg det er underkommunisert hvor avgjørende det er for Norge at vi har enkeltpersoner og bedrifter som er villig til å satse all sin tid og alle sine penger i det private næringslivet. Folk som tør satse også i et marked som ofte er utsatt for beinhard, internasjonal konkurranse. Som driver bedrifter hvor man rett og slett må være verdensledende på det man driver med – hvis ikke går oppdragene til utlendingene og arbeidsplassene må legges ned. Jeg har all respekt for folk som tør være motoren i verdiskapningen i Norge – en innsats som vi kjenner igjen som arbeidsplasser i ulike deler av landet. Jeg tror det gjør noe med deg når du personlig sitter med ansvaret for at familier og enkeltpersoner har lønn på kontoen hver måned.

Men det er ikke slik at næringslivet er alene om å skaper verdier. Også det offentlige er en stor bidragsyter til verdiskapingen i landet – gjennom bygging av barnehageplasser, gjennom utdanning til alle og gjennom bygging av veier. Vi trenger både industriarbeideren og barnehageassistenten, både turistguiden og skattejuristen,  lastebilsjåføren, forskeren og bedriftslederen. Alle skaper verdier. Alle bidrar til at vi får det bedre. Alle trengs for å øke velferden.

Det er samspillet mellom privat og offentlig sektor som er årsaken til verdiskapningen i Norge er en suksess.

Fellesskapet har alt å tjene på at det finnes folk som vil skape bedrifter og arbeidsplasser i Norge. Men jeg vil advare mot dem som mener og tror det er liberalisering, skattekutt og markedsfrislipp som vil være det avgjørende for at enkeltpersoner er villig til å satse også i årene som kommer. Det er her Høyre og Frp kortslutter. Velstanden og den fantastiske utvikling i norsk næringsliv de siste tiårene er det beste eksemplet på at dette ikke er riktig medisin.

 I stedet bør fellesskapet være garantisten for et sikkerhetsnett som sikrer stor grad av omstilling i næringslivet, sosial utjevning mellom folk og kompetent arbeidskraft gjennom barnehager og skole/utdanning, og ruste opp veier og jernbanen til et moderne nivå.

Den norske velferdsmodellen er en stor suksess. Men vi må aldri glemme at den innebærer at vi både må skape og dele samfunnets verdier. I den rekkefølgen.

Når vi vet hvilken økonomisk turbulens som nå herjer Europa, og spesielt Hellas, er det uvirkelig at vår regjering kan presentere et revidert budsjett, som nedjusterer arbeidsledighetsanslagene og har et økonomisk handlingsrom få andre land har.

Men norske bedrifter og arbeidsplasser eksisterer ikke i et vakuum. Våre bedrifter er avhengig av at andre land vil kjøpe varene deres. Og her er Europa desidert viktigst. Derfor må vi aldri glemme at selv verdens rikeste land ikke kan leve på sedler og kronestykker alene. Også vi er avhengig av å leve av hverandres arbeid og handel med andre land.

Vi vet ennå ikke hva krisen i Hellas og muligens andre europeiske land vil bety for Norge. Men vi må ta ansvar for det vi kan gjøre noe med, nemlig å holde orden i eget hus i – i egen økonomi. Samtidig benytter vi revidert nasjonalbudsjett til rette opp og gjøre noe med uløste oppgaver:

- Egen tiltakspakke for verft- og leverandørindustrien

- Politiet får mer penger til å utransportere utlendinger som ikke har lovlig opphold

- Vi retter opp noe mer av etterslepet på vedlikehold på jernbanen og veiene

- Arbeidsmarkedstiltakene kan videreføres på et høyt nivå

- Forbrenningsavgiften fjernes slik at mindre avfall vil kjøres på trailer til Sverige

Les mer om disse og alle andre forslag i revidert nasjonalbudsjett på regjeringenes budsjettsider.

Det siste gjør vi ikke i mange saker lengre. Både i Drammenspolitikken og på Stortinget forsøker Høyre i sak etter sak å legge seg mot sentrum – i sak, men mest av alt i retorikk. Når hørte du sist en Høyremann snakke om konkurranseutsetting i Drammen eller skattelette for de velstående i Stortinget? Selv om dette er en bevisst strategi, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at forslagene er lagt i skuffen for godt.

Derfor er det befriende når Høyre nå tør vise frem sitt egentlige, ideologisk seg. Vi må ha tillit til enkeltpersonene og familiene, sier Høyre. Ja, det er jeg helt enig i. Men i motsetning til konservative folk har jeg ikke et svart/hvitt syn på hva som påvirker de “frie valg” i familiepolitikken.

Før fedrekvoten ble innført i 1993, tok 2-3 prosent av mannfolkene ut fødselspermisjon. Tror Høyre at det var mannfolkene “frie valg” som gjorde at de konsekvent ble på jobb mens barna var små? Det har jeg ingen tro på. Her var det andre i arbeidslivet som ville ha et ord med i laget når familiene skulle gjøre opp sitt “frie valg”. Jeg tror vi har kommet lengre i dag. Men jeg er helt sikker på at færre mannfolk vil være hjemme hvis Høyre får gjennomslag for å skru tiden 20 år tilbake.

I Arbeiderpartiet vil vi i stedet utvide fedrekvoten og gi flere fedre rett til pappapermen. Så får Høyre  konkurrere med Fremskrittspartiet om å fjerne fantastiske velferdsordninger for pappaer. Denne saken viser at Høyre og Frp er enige om mer enn man skulle tro.

Rulleoppsett vinter 2009/10. (Beklager uklart bilde, men etter en time på denne blir det rene dampbadstua i kjeller`n - Iphone-kameraet er jo heller ingen fryd for øyet).

.

Det blir svært kunstig å lage et skille mellom hva vi kaller drift og investering i fellesskapets pengebruk. Flere mener staten bruker for mye penger på ”drift”. Det høres jo ut som noe mange kan være enig i. Men hva skjuler det seg bak “driften av offentlig sektor”? Folk som mener vi bruker for mye på “drift”, mener altså at vi bevilger for mange kroner til barnehageplasser, barnevern, høyskoler, forskning og universiteter. Mener de virkelig at penger til barn og unges kunnskap ikke er investering i fremtiden? Og synes de virkelig at det er viktigere å ”investere” i noen ekstra meter asfalt, enn det er å investere i utdanning og barnevern for fremtidige generasjoner? For meg finnes det ingenting viktigere enn å investere fellesskapets penger i god oppvekst og utdanning for barn og unge. Det er deres kunnskap og arbeidskraft som skal bære fremtidens næringsliv og velferdssamfunn. Men jeg mener også at veier og jernbane har vært forsømt i alt for mange år! Derfor har vi også fått vedtatt at vi skal bruke 100 milliarder mer på vei og bane de neste 10 årene. Sånt får man til når man ikke lover seg bort i skattekutt i milliardklassen – en regning høyresiden har til gode å vise hvordan de vil gjøre opp.

Norge må føre en forsvarlig økonomisk politikk som gjør at industriarbeidsplasser overlever, og at presset på renten ikke øker. Når enkelte vil pøse ut oljepenger til investeringer i Norge, vil det styrke kronen og bety at norske varer blir dyrere å selge i utlandet. Norske eksportbedrifter står dermed i fare for å tape i kampen mot utenlandske bedrifter og risikerer å måtte si opp folk. Arbeidsledigheten vil da stige, renten vil gå opp og ramme folk med hus- og billån gjennom økte utgifter. For å holde folk i jobb, og hindre en særnorsk høy rente, er det viktig at vi fører en ansvarlig og forutsigbar økonomisk politikk. NHO har også understreket at vi må holde oss innenfor handlingsregelen når det gjelder oljepengebruk for å ivareta konkurranseutsatt næringsliv.

Det er umulig å ”budsjettere” uten å måtte prioritere. Flere etterlyser nye tenkemåter fra Finansdepartementet. Det høres forlokkende ut. Men det er dessverre ikke slik at ulike budsjetteringsformer eller regnskapsprinsipper gir mer penger i lommeboka. Alle former for ”kreativ bokføring”, med sikte på å holde noen utgifter utenfor alminnelig prioritering, øker ikke pengesekken staten kan brukes i neste års budsjett. Vi politikere må faktisk prioritere – vi må være modige nok til å si at noe er viktigere enn noe annet. Regjeringen prioriterer både penger til barnehage, utdanning og infrastruktur i årets statsbudsjett. Om vi kaller det drift eller investeringer er ikke det viktigste. Langt viktigere er det at vi investerer både i mennesker og infrastruktur for fremtiden. Slik kan velferdsstaten bestå også for våre barn og barn.

Hva mener dere vil være den viktigste investeringen i framtiden?

Vi har bak oss flere år med sterk økning i bruk av oljepenger i Norge. Det har vært riktig og viktig i kampen mot finanskrise og arbeidsledighet. Nå er situasjonen en annen, og vi må dempe pengebruken – av flere årsaker som jeg her skal la ligge. Uansett vil redusert oljepengebruk betyr litt mindre ekstrakroner til gode formål.

Når pengebruken skal ned må vi prioritere strengere enn vi har gjort de siste årene. Det er det politikk egentlig handler om, nemlig å velge blant mange gode saker – bestemme oss for hva som er aller viktigst. Personlig banker hjertet mitt ekstra for de aller svakeste barna – de som er avhengig av barnevernet og psykiatrien. Som får ikke god nok hjelp i dag. Men å velge å hjelpe disse betyr at man må velge bort noe annet. Og sånne valg er det vår oppgave som politikere å ta.

Med litt færre nye oljekroner å rutte med, tar imidlertid noen igjen til orde for høyere skatter. Jeg mener det ikke er en god løsning. Det er minst to grunner til det:

For det første; i de nærmeste årene vil det fortsatt være en viss balanse mellom de yngste og eldste årskullene. Men fra 2015 vil Norge oppleve en gledelig, men voldsom økning blant de aller eldste. De som nå tar til orde for økte skatter for å betale for nye, varige velferdsoppgaver, bør stille seg spørsmålet – hva gjør vi da i årene etter 2015? Vi kan ikke bruke opp et eventuelt handlingsrom vi kan bruke for å møte fremtidige utfordringer senere, til alle gode formål nå – når vi tross alt har godt med penger.

For det andre; økte skatter – ja, men for hvem? Sett av at vi økte toppskatten og formueskatten med 10 prosent. Dette ville gi 3 milliarder kroner årlig til felleskassa. Store beløp ja, men det er likevel ikke overveldende når vi vet at utgiftene til Folketrygden alene har økt mer enn dette, bare siste året. Skal vi få til store velferdsløft, må det altså helt annen lut til. Da må vanlige lønnstakergrupper være med på å betale høyere skatter og avgifter. Et sted å begynne kunne eksempelvis være å fjerne halv moms på matvarer. Men jeg hører sjelden noe folkekrav om denne type avgiftsøkninger. Snarere tvert i mot. Ukentlig får jeg telefoner eller mail fra folk som ønsker å redusere fellesskapets inntekter – mange med mer eller mindre prisverdige formål som begrunnelse.

Istedenfor å drøfte høyere skatter, mener jeg at vi må fokusere på å omfordele bedre, skape et skattesystem som oppfordrer til å jobbe, og som er grønnere enn i dag. Det er veien å gå for et bærekraftig og langsiktig skattesystem. Debatten om skattenivå vil ramme det politiske Norge tidsnok uansett.

Hva synes folket? Jeg synes dette virker mer offensivt enn på lenge.

Stridens kjerne er selvsagt fortsatt gratis-prinsippet og tilgang på rådata fra f. eks Statens Kartverk. Jeg var forøvrig på besøk hos sistnevnte mandag denne uka og har noen ideer til hvordan vi kan følge opp dette. Inviterer til dialog om dette senere.

(Beklager forøvrig formatet på brevene. Hvis noen har tips til hvordan man kan publisere slike filer mer leservennlig, er jeg svært takknemlig.)

svaret fra Fornyingsministeren - side 1

side 2

side 2.

side 3

Brevet jeg sendte ministeren basert på innspillene jeg fikk på bloggen

Lønnsoppgjøret nærmer seg. Det er store forventninger til at årets lønnsoppgjør skal bidra til å utjevne lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Den norske modellen for lønnsfastsettelse innebærer at lønnsoppgjørene er partenes ansvar. Konkurranseutsatt sektor forhandler først og setter rammene for oppgjørene. Det inntektspolitiske samarbeidet har over tid bidratt til en omstillingsdyktig økonomi, reallønnsvekst, mindre lønnsforskjeller og lavere ledighet enn i de fleste andre land. Dette må også være målet for lønnsoppgjøret som skal finne sted i vår.

Jeg støtter helhjertet målet om og arbeidet for likelønn mellom kvinner og menn. Regjeringen har også sagt seg villig til å gå i en dialog med arbeidslivets parter om likelønnsspørsmålet. Men det er tradisjonen tro partene i arbeidslivet som selv må avklare om det er grunnlag for et særskilt likelønnsløft. Dette betyr at partene må bli enige om hvilke grupper som skal omfattes og prioriteres. Det må lages mekanismer som sikrer at en utjevning blir varig. Hvis noen får mer i ett oppgjør som en del av et likelønnsløft, må partene være enige om at nye relative lønnsforhold ikke skal utløse krav om kompensasjon fra andre grupper i neste oppgjør. Dersom man ikke får på plass slike mekanismer vil eventuelle penger som settes av for å oppnå likelønn kun bidra til lønnsvekst – ikke likelønn.

Søndag gikk jeg Thorleif Haugs Minneløp – et 42 km langt turrenn gjennom Lier- og Drammensmarka. Det ble en flott, men slitsom tur. I år hadde man for sikkerhetsskyld forlenga løypa med nesten 4 kilometer. Og som forventa, slo utenriksminister Jonas meg ned i støvlene – i år som i fjor - men jeg nærmer meg (hehe). Her er noen korte glimt fra turen vår gjennom en vinterlig Finnemark.

Ved Tjuvtjern etter ca 3,5 mil. Foto: Tom Helgesen

En stk utenriksminister i betydelig bedre humør ved Tjuvtjern. Foto: Tom Helgesen

Ved langemyr. Snart i mål. Foto: Tom Helgesen

På toppen av Dritarbakkene. Foto: Tom Helgesen

I den dramatiske situasjonen tok Regjeringen grep. 26.janaur – for akkurat ett år siden i dag – la den frem en omfattende tiltakspakke på 20 millarder kroner. Regjeringen la vekt på at forslagene som ble fremmet skulle sikre produksjon og sysselsetting. Arbeiderpartiet og våre samarbeidspartnere valgte å prioritere mye penger for å styrke vedlikeholdet og rehabiliteringen av statlige, kommunale og fylkeskommunale bygg. Vi satset på samferdsel – på vedlikehold og utbedring av riksveier og jernbane, og bygging av gang- og sykkelveier. Dessuten bevilget vi midler til forskning, arbeidsmarkedstiltak, Innovasjon Norge og GIEK. Samlet sett satte vi inn de sterkeste tiltakene mot arbeidsløshet på over 30 år – våre virkemidler var blant de kraftigste i verden.

Og tiltakene fungerte. I et oppslag i DN 2. januar i år konkluderte SSB med at Regjeringens tiltakspakke hadde god effekt. De mente at vår prioritering av vedlikehold og investeringer har gitt bedre virkninger enn Høyresidens forslag om skattekutt eller økte stønader antakelig ville hatt. Høyre og FRP maset om at vi gjorde ”for lite, for sent”, men resultatene viser at vi fikk rett.

Det er ingen tvil om at Norge er blitt mildere rammet av finanskrisen enn de fleste andre land. Målet vårt var den laveste arbeidsledigheten i Europa. Det har vi klart. Imidlertid hersker det fortsatt betydelig usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen – både internasjonalt og i Norge.

Krisen er ikke over. Konkurranseutsatt næringsliv, som for eksempel verftsindustrien, går fortsatt tøffe tider i møte, og det er fare for at flere kan miste jobbene sine. Det skal vi ta på alvor. Arbeiderpartiet er garantisten for tryggheten i norsk økonomi. Med tiltakspakken i fjor styrte vi landet gjennom finanskrisen. Jobben nå er å styre landet ut av finanskrisen. Det skal vi klare!

Hva mener du om saken? Følg og delta i debatten på Drammens Tidende og på min Facebookside.