Før brukte de mer penger gjennom såkalte ”utenlandsbudsjett” og lignende konstruksjoner. Nå skal gjøres ved å for eksempel finansiere veiinvesteringer  gjennom såkalte veifond på utsiden av Statsbudsjettet. Solvik-Olsen sammenligner dette blant annet med dagens system for investeringer i strømnettet og i flyplasser, og mener investeringer i Statnett/Avinor og i vei/bane burde vært lik. Det er skivebom. Ja, Statnett og Avinor er eksempler på statlige selskaper som lånefinansierer investeringer, men merk dere; lånene de tar opp tilbakebetales gjennom brukerfinansiering i form av nett-tariffer og flyplassavgifter – ikke med bevilgninger på statsbudsjettet. Potensialet for brukerfinansiering av vei og jernbane er langt mer begrenset, og siden FrP er mot både bompenger (i alle fall sentralt i partiet) og veibruksavgifter, er det uklart hvordan de mener veiene skal generere inntekter på samme måte. Antakelig må investeringene finansieres med statlige bevilgninger. Det er jo et greit standpunkt å ta, men det er altså ikke sammenlignbart med Statnett og Avinor, og det er vanskelig å skjønne hvorfor man må ha et eget fond for å gjøre det – vi gjør det jo hvert år over statsbudsjettet.

Den villeste sammenligningen Solvik-Olsen gjør er likevel investeringer i vei vs. investeringer på sokkelen. Hvorfor holdes investeringer i olje utenfor statsbudsjettet, men ikke i vei? Det korte svaret er at avkastningen i investeringer på sokkelen er flere hundre prosent. For hver milliard vi putter inn får vi 15 milliarder tilbake. Investeringer i vei, derimot, har negativ avkastning. Det finnes kun en knapp håndfull samfunnsøkonomisk lønnsomme veiprosjekter i Nasjonal transportplan. Jeg er svært opptatt av bedre veier. Det er derfor vi har rustet opp bevilgningen til veier kraftig de siste årene. Men veier har ikke det ved seg at de i seg selv skaffer netto masse penger tilbake til felleskassa.

Da Solvik-Olsen og jeg i dag kommenterte framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett på TV2 Nyhetskanalen, hevdet Solvik-Olsen at Regjeringens bevilgninger til såkornfond foretas utenfor Statsbudsjettet, og at det dermed må være greit at FrP vil finansiere asfalt utenfor budsjettet. Det er også et bomskudd. Såkornsfond er ny risikokapital til bedrifter i en startfase og vil gi felleskassa inntekter. Vi putter inn penger i bedrifter som vokser og vi får etter hvert våre penger tilbake. I cash. Som vi kan bruke på andre ting i neste runde. Det er veldig mye bra å si om veier. Det er derfor vi har rustet opp bevilgningene til bygging og vedlikehold av veier og jernbane kraftig de siste årene. Men veier gir ikke i seg selv store cash inntekter tilbake til felleskassa, og i et samfunnsøkonomisk regnestykke, er faktisk de aller fleste veiprosjektene i Norge ulønnsomme.  Jeg tror det var tidligere finansminister Per Kristian Foss som engang sa: Pensjonister kan ikke leve av asfalt.

Så vet vi at Såkornsfond er forbundet med høy risiko. Derfor er det også midler innenfor budsjettet til å dekke eventuelle tap. Alt foregår altså innenfor sunn budsjetteringsskikk og innefor de ansvarlige rammene handlingsregelen setter. Det gjør at vi ikke mister kontrollen over utgiftene, slik land som har forsøkt seg på de samme triksene som Solvik-Olsen foreslår har gjort. Det Solvik-Olsen nå vil ha er hverken nytenkende eller offensivt, men derimot ordentlig utdatert og umoderne. Det er prøvd ut og forkastet i en rekke andre land.  Hvorfor skal vi ta etter ting som ikke funker? Det finnes ingen gratis penger. Ei heller for Solvik-Olsen.

Vi har positiv utvikling på stort sett alle områder – sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten er lav både i internasjonalt og historisk perspektiv. Vi har høye oljeinntekter, synkende sykefravær og generelt god vekst i økonomien for niende kvartal på rad. Ved at flere folk jobber får vi også inn mer skatt. Alt dette gjør at vi får større inntekter enn vi trodde da vi la frem budsjettet for 2012 i oktober.

Samtidig er det fortsatt stor usikkerhet i mange land rundt oss. Vi har fått dårlige nyheter fra Europa i det siste – blant annet fra Hellas og Spania. Norsk økonomi er helt avhengig av hvordan det går ute i verden, og vi må være forberedt på at krisen ute får betydning for oss. Trygg økonomisk styring er vårt førstelinjeforsvar. Det er det som over tid sikrer sysselsetting og verdiskaping. Derfor er dette et stramt revidert nasjonalbudsjett – det kommer ingen store utskeielser.

Det er for tiden lite ledig arbeidskraft i Norge, og bruker vi for mye penger kan det bidra til ytterligere å presse opp priser og lønninger, som igjen gjør det vanskeligere for industri og andre næringer å konkurrere med utlandet. Vi kan ikke risikere at vi mister arbeidsplasser og inntekter til Norge! Derfor er det riktig å stramme noe inn i budsjettet nå – 6 mrd oljekroner i forhold til budsjettet i oktober.

Samtidig gjør vi noen løft. Vi oppretter nye såkornfornd for næringslivet, etablerer en ny permanent statlig enhet for eksportfinansiering for norske bedrifter med virksomhet i utlandet, sikrer ekstraordinære tiltak for treforedlingsindustrien som har slitt den siste tiden, gir ekstraordinære omstillingsmidler til Meløy, og sikrer en utbedret Ofotbanen for å bidra til økt utvinning av malm. I tillegg sikrer vi på helsefronten ekstra midler til rekonstruksjon av bryst for kvinner med brystkreft – en sak som har engasjert mange gjennom vinteren. Vi øker bevilgningen til det statlige barnevernet for å kunne hjelpe flere barn, og vi oppretter 1000 nye studieplasser for å møte veksten i søkingen til høyere utdanning – særlig innen ingeniørfaget. Sammen med trygg økonomisk styring gjør dette at vi i år legger frem et godt revidert for arbeid og velferd.

Dette hadde vært håndterbart for landet all den tid Frp hadde forblitt et ytterliggående opposisjonsparti. Men det helt nye er at Høyre har åpnet for å styre landet med Frp. Da må også Frps økonomiske politikk tas på alvor. Problemet er at dette spørsmålet er fullstendig uavklart på høyresiden. Frp krever innflytelse. Høyre står foreløpig i mot. Et av partiene vil tape. Du kan ikke styre landet med to forskjellige regler i den økonomiske politikken.

Vi må kunne kreve at Høyre og Frp avklarer et minstemål i den økonomiske politikken slik de rødgrønne gjorde før 2005. Dette inkluderer handlingsregel og skattenivå. Slik er situasjonen på høyresiden i dag:

FRPs landsstyre mars 2012:

“Styring av økonomien må skille mellom løpende utgifter og investeringer. En slik endring vil legge grunnlag for en betydelig økning i investeringene i blant annet infrastruktur i Fastlands-Norge på lik linje med hva som foregår på norsk kontinentalsokkelen. Samtidig må det innføres en øvre grense for årlig vekst i offentlig forbruk, begrenset ut i fra veksten i økonomien. ”

Erna Solberg og Per Kristian Foss – NTB 18.02.2011

– Vi må passe på handlingsregelen framover. Den ligger fast. Det er uaktuelt for oss å sitte i en regjering som fører en uansvarlig økonomisk politikk, sier Solberg til NTB.

– Frps resept med mer oljepengebruk er ikke brukbar, sier Foss.

Fra Frps alternative budsjett 2012, s 18:

”Fremskrittspartiet ønsker derfor en ny handlingsregel hvor det innføres en øvre grense for årlig vekst i offentlig forbruk, begrenset ut i fra veksten i norsk økonomi. På denne måten vil vi kunne sette tæring etter næring, og ikke bevilge oss velferdsgoder man ikke kan finansiere over tid. Parallelt bør man søke å øke veksten i økonomien, og på den måten gjøre kaken til fordeling større. Dette bør gjøres ved å foreta samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer på bakgrunn av kapasitet hos norske og utenlandske leverandører. Forutsetningen for slike investeringer må være at lønnsomheten vurderes på bakgrunn av levetidskostnader og konsekvensanalyser beregnet over flere år”

Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein under debatten om Statsbudsjettet 2011 i Stortinget på spørsmål om FRPs innflytelse på den økonomiske politikken i et Frp-Høyre samarbeid:

- Det er klart at i en framtidig regjering hvor Fremskrittspartiet er delaktig, vil selvfølgelig også Fremskrittspartiet ha en hånd på rattet.”

Jan Tore Sanner – i debatten ved behandlingen av Kredittmeldingen i Stortinget våren 2009:

”Jeg mener det er like meningsløst å forvente at Høyre skal drive en uansvarlig økonomikk politikk som det ville være å forlange at Senterpartiet skulle gå inn i en regjering som skulle melde Norge inn i EU. Alle vet at skal man regjere sammen med Høyre, skal det også føres en ansvarlig økonomisk politikk

FRP i merknader til Revidert nasjonalbudsjett 2010:

”handlingsregelen lite egnet som finansielt styringsverktøy”

”handlingsregelen representerer tvert i mot en kollektiv politisk ansvarsfraskrivelse med henhold til Norges økonomiske og finansielle utvikling”.

Kåre willoch – DN 13.02.11

– Fremskrittspartiets forslagsflom ville ødelegge norsk økonomi om den skulle bli forsøkt gjennomført.

Tybring-Gjedde – ANB 01.09.2009

– Bare tenk etter hva de tre partiene har sagt de siste månedene: De har sagt at de ikke vil godta Frps bistandspolitikk, de har sterke motforestillinger mot Frps innvandringspolitikk. De vil ikke godta Frps skattepolitikk, Frps landsbrukspolitikk eller Frps kulturpolitikk, og når det gjelder økonomisk politikk, har jo Høyres Jan Tore Sanner vært helt klar på at Høyre ikke godtar den, og at handlingsregelen skal følges, sier Tybring-Gjedde.

– Og da kan man spørre seg: Hva skal vi egentlig samarbeide om? Hvordan skal vi komme hverandre i møte, når de andre partiene på område etter område allerede sier at her er det ikke snakk om å gi noe til Frp? Vi er det nest største partiet i landet, og det største på borgerlig side. De kan ikke komme utenom oss. Erna Solberg later som om hun har en fleksibel og inkluderende holdning. Men det har hun ikke overfor Frp, hevder Tybring-Gjedde.

Er du ansatt, eier eller driver av en bedrift som du mener jeg burde besøke de neste ukene? Da vil jeg gjerne høre om den. Etter flere runder i andre områder av landet, snakker vi i denne omgang først og fremst om bedrifter på det sentrale østlandsområdet. Men vet du om bedrifter som burde få besøk andre steder i landet på et senere tidspunkt, må du gjerne gi meg beskjed om disse også!

Sysselsetting i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Endring fra 2.kvartal 2008.

Kilde: Hilde Bjørnland

Grafen viser utviklingen i sysselsetting i offentlig forvaltning og privat sektor fra 2. kvartal 2008 og til 3. kvartal 2011. Det er mye å si om denne grafen. Blant annet er det verdt å påpeke at den måler antall personer, og tar dermed ikke hensyn til at Sveriges økonomi er nesten 75 prosent større enn den norske, målt i antall sysselsatte. Det gir ikke noe godt grunnlag for sammenlikning. Grafen viser dessuten en svært avgrenset tidsperiode.

Jeg vil imidlertid konsentrere meg om elementer som ikke kommer fram av denne grafen, men som er relevante når man sammenlikner utviklingen i Norge og Sverige.

La meg først understreke at det er mye bra med Sverige, og det er ingen grunn til å svartmale situasjonen i landet. Når det gjelder sysselsettingsutviklingen, mener jeg likevel det er ganske åpenbart at vi i Norge kommer bedre ut, og at vår økonomi er vel så bærekraftig. Her er de viktigste grunnene:

Sveriges arbeidsledighet er dobbelt så høy som den norske.

Det viktigste målet for sysselsettingsutviklingen er arbeidsledigheten. For Arbeiderpartiet vil arbeid til alle alltid være jobb nummer 1. Ledighet er skadelig for den enkelte, og det er en sløsing av samfunnets ressurser. Erfaringene har vist oss at ledigheten går mye lettere opp enn ned. Har den først gått opp, har den en tendens til å bite seg fast og være høy lenge. I arbeidslivet utvikler arbeidstakere sin kompetanse kontinuerlig, og lav ledighet er derfor i seg selv kompetansefremmende. I følge OECD var den sesongjusterte ledigheten i Norge 3,3 prosent i november, mens den var 7,4 i Sverige. Forskjellen er altså stor.

Norge har sterkere sysselsettingsvekst enn Sverige – også i privat sektor.

Hilde Bjørnlands figur viser utviklingen over en kort tidsperiode. Derfor kommer det ikke fram at siden Stoltenberg-regjeringen ble dannet i 2005 har veksten i antall sysselsatte vært større i Norge enn i Sverige. Dette gjelder ikke bare totalt sett, men også om vi kun ser på privat sektor. Det kommer tydelig fram i grafen nedenfor:

Sysselsatte i alt, i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Indeks 2005=100 ¹⁾²⁾

Kilde: SSB, SCB og FIN ( 1) Sysselsetting i privat sektor mv. framkommer som differansen mellom samlet sysselsetting og sysselsettingen i offentlig forvaltning. Offentlig eide foretak inngår dermed i privat sektor, også i de tilfelle der offentlig forvaltning har en eierandel på over 50 prosent. 2) For 2011 er veksten fra 1.-3. kvartal 2010 til samme periode i 2011 benyttet for å beregne årsveksten for 2011

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dette perspektivet kommer påstandene fra høyrepartiene om at utviklingen ikke er bærekraftig i et litt underlig lys -  i hvert fall hvis sammenlikningen er Sverige og årsaken er knyttet til regjeringen Stoltenberg. Vi ser altså at det har vært en bedre utvikling i sysselsetting i privat sektor i Norge under denne regjeringen enn det har vært i Sverige i samme periode.

Enda tydeligere ser vi dette hvis vi gjør sammenlikningen over lengre tid. Ser vi på utviklingen siden 1993 har det vært en betydelig bedre utvikling i sysselsettingen i Norge enn hos våre gode naboer. Det gjelder både totalt og i privat sektor.

Sysselsatte i alt, i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Indeks 1993=100 ¹⁾²⁾

Kilde: SSB, SCB og FIN. 1) og 2): Se forrige figur

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi ser riktignok at vi har en utflating i perioden 1997-2005 – en periode da Norge for det meste ble styrt av ulike borgerlige regjeringer. Det trenger imidlertid ikke være noen sammenheng her.

Siden den sterkeste kritikken kommer fra Høyre, er det imidlertid verdt å merke seg at vi bare det siste året (3.kvartal 2010-3.kvartal 2011) har hatt en større vekst i privat sysselsetting enn den totale veksten under hele fireårsperioden da Høyre satt i regjering sist. Det siste året har sysselsettingen totalt sett steget med om lag 50.000 og er nå den høyeste noen sinne. Vi har satt ny sysselsettingsrekord!

Det er ikke slik at «verdiskaping» kun skjer i privat sektor.

Det er også verdt å påpeke at et premiss for høyrepartiene når de snakker om bærekraft i utviklingen av sysselsetting synes å være at det er sysselsettingen i privat sektor som skaper verdier, mens ansatte i offentlig sektor må ses på som en utgift. Slik er det selvsagt ikke. Når vi i de senere år har hatt en vekst i den offentlige sysselsettingen, er det fordi vi har hatt behov for flere ansatte i pleie- og omsorgssektoren, flere lærere i skolen, flere forskere og mer personell i barnehagene. Dette skaper viktige verdier for samfunnet, og er en ønsket utvikling.

 Det meningsløse i å gjøre dette skillet mellom offentlig og privat sysselsetting til et spørsmål om bærekraft blir enda tydeligere hvis vi ser nærmere på de svenske tallene. En vesentlig årsak til at svensk sysselsetting i privat sektor øker mens den går ned i det offentlige er at Sverige har privatisert velferdstjenester. Produksjonen av skattefinansierte velferdstjenester overføres i økende grad fra offentlig forvaltning til private tilbydere.

Det svenske konkjunkturinstituttet har anslått at sysselsettingen i kommunalt finansierte velferdstjenester utført i privat sektor økte med vel 40.000 personer fra 2005 til 2011. 2/3 av dette kom i perioden 2008-2011. En vesentlig årsak til veksten i privat sektor i Bjørnlands graf er altså at svenskene har latt private overta deler av velferden. Denne privatiseringen er svært omstridt i Sverige.

Arbeiderpartiet og Høyre er uenige i om dette er en riktig politikk. Jeg skal la den debatten ligge nå. Men det blir uansett meningsløst å påstå at offentlig finansierte velferdstjenester bidrar til å gjøre økonomien bærekraftig hvis de utføres av private, mens de bidrar til det motsatte om de utføres av offentlig ansatte. Det måtte i så fall bety at mens Ammerudlunden ble drevet av private Adecco, så var det bra for økonomien. Men når det gikk over styr og kommunen måtte inn å ta over, så går det ut over den økonomiske bæreevnen. Selv om det betales med de samme pengene og oppgavene utføres av de samme ansatte. Jeg tror de fleste vil se at dette er ganske meningsløs argumentasjon.  

I Norge har den offentlige andelen av sysselsettingen vært stabil

Når man hører høyrepolitikere snakke om sysselsettingsutvikling og bærekraft, tegnes det ofte et bilde av at Norge bruker oljepenger til å øke andelen offentlig ansatte betraktelig, og at dette går ut over den private sysselsettingen. Slik er det ikke. Forholdet mellom privat og offentlig sysselsetting i Norge har vært stabil over lang tid. Det kommer tydelig fram i grafen nedenfor:

Sysselsettingen i offentlig forvaltning som andel av samlet sysselsetting. Prosent

Kilde: SSB, SCB og FIN

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her vi altså at den offentliges andel av den totale sysselsettingen faktisk er noe lavere i dag enn den var i 1993. Vi har fått flere ansatte i offentlig sektor. Men samtidig har det også blitt flere i det private, slik at andelen har gått litt ned.

I Sverige har utviklingen vært nedadgående. Men de har da også hatt et annet utgangspunkt enn oss, med en betydelig høyere andel sysselsatte i det offentlige. Det er først de siste par årene den har vært lavere. Som nevnt skyldes dette blant annet privatisering av offentlig finansierte velferdstjenester.

Norge har hatt høyere vekst og har lavere skattenivå enn Sverige.

Skattenivå er også noe som ofte dras opp av høyresidens politikere i disse diskusjonene, og skattene i Norge refereres gjerne til som «særnorske». Men sannheten er at vi har et skattenivå på linje med store deler av Europa, og lavere enn i Sverige. I følge OECD var det norske skattenivået i 2009 på 42,9 prosent av BNP, mens det tilsvarende tallet for Sverige var 46,4 prosent. I 2012 anslås dette tallet å være på 42,5 prosent for Norges del. Om vi holder oljesektoren utenom, anslås samlede skatter og avgifter til 45,8 prosent i år.

Også veksten har vært større i Norge enn i Sverige i denne regjeringens periode. Fra 2005-2010 har BNP-veksten i fastlands-Norge i gjennomsnitt vært på 2,8 prosent. I Sverige har den vært 1,8 prosent.

Samlet sett betyr dette at vi har vesentlig bedre resultater i Norge enn i Sverige når det gjelder sysselsettingsutviklingen. Vi har mye lavere arbeidsledighet og vi har hatt større vekst i sysselsettingen – både i offentlig og privat sektor. At høyresiden mener vi skal se til Sverige for å lære på dette området er derfor ikke helt lett å forstå.

Norge og Sverige samarbeider godt, og vi har veldig mye å lære av hverandre på forskjellige områder. Og det er noe grunnleggende sunt i å se til andre land for å hente inspirasjon og lære av måter andre har valgt å løse oppgavene på. På dette området har vi imidlertid mye å være stolte av. For å sitere Stortingspresident Dag Terje Andersen: “Vi bør ikke se til Sverige for å adoptere den sysselsettingspolitikken som gjør at tusenvis av svenske ungdommer må reise til Norge for å få jobb”.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På nytt har Frp gjort et forsøk på å pynte bruden.

På Stortinget har vi noe som heter Storbud. Her legges budsjett-tallene for de ulike partiene inn hvert år når Stortinget skal vedta statsbudsjett for året etter. Det er disse tallene Frp har sendt over til SSB for vurdering.

Problemet med dette er følgende:

Forslagene fra FrP om veifond, jernbanefond og storbyfond  (minst 15 milliarder kroner) er ikke med. Jeg antar at det ikke er bompenger veiene skal bygges for med FrPs opplegg. De har jo også FrP foreslått fjernet i år – uten at heller disse milliardene er med i tallene som er sendt til SSB. Ergo snakker vi bare her om mange milliarder kroner ekstra på utsiden av budsjettet.

FrP legger til grunn såkalte «dynamiske effekter» av skatte og avgiftsendringene som innebærer at noen av skattekuttene «finansierer seg selv» – tilsvarende 5,3 mrd. Kroner. Selv om Frp hardnakket hevder noe annet, er det ikke faglig grunnlag for dette anslaget. Hvis du ikke tror på meg, kan du spørre Jan Tore Sanner i Høyre. Han er også i dette spørsmålet mer enige meg og Finansministeren enn Frp.

Flere av kuttene Frp har levert til SSB er totalt urealistiske hvis du tar mål av deg å styre et land. Jeg sier ikke at de ikke kan gjennomføres. Men hvis du f. eks skal kutte betydelig i utgiftene til uførestønader, sykepenger og dagpenger, må du samtidig manne deg opp til å si hvilke innstramminger som skal gjøres. Det gjør ikke Frp i sitt budsjett. Da blir det ikke mye troverdig.

FrP gjør opp sitt budsjett med salg av statlige eiendommer.  Greit nok det, men dette er en engangsinntekt som vil kunne få et motstykke i reduserte (netto) leieinntekter i årene framover. Hvilke penger skal erstatte disse neste år?

Det er urolige tider i økonomien rundt oss, folkens. Jeg foreslår derfor at vi ikke tar sjansen på noe nytt og spennende i finanspolitikken her hjemme. Det ser det for øvrig ut som Høyre er enig i. Problemet er at Frp mener noe grunnleggende annet.

Men jeg vedder på at det er et par ting Høyre ikke kommer til å ta opp i morgen. Derfor har jeg har satt sammen et par momenter som burde vært Ernas tale.

Her er 3 ting Erna ikke vil snakke om når hun møter sine egne i dag:

1. Handlingsregelen og hva slags økonomisk politikk en ny borgelig regjering eventuelt vil føre etter 2013.

Når du har Frp på slep i den økonomiske politikken, passer du pent på ikke å ta opp dette nå. Bedre å vente til etter valget.

2) Oljefondet – og forvaltningen av våre enorme verdier.

Når du har 3000 milliarder kroner på bok synes jeg det ikke er unaturlig at man på et tidspunkt avklarer om man er enige om hvordan dette skal gjøres blant Høyre-partiene. I dag er de fullstendig uenige.

3) Skattekutt og skattenivå.

Jeg har tidligere summert Høyres samarbeidspartner Frps skattekutte-løfter til 100 milliarder. Høyre er mer ulne, men at en Frp/Høyre-kombo i skattepolitikken vil bety svære skattekutt, er det liten tvil om. Men jeg tipper det også blir lite om dette.

Vanligvis blir Høyrefolk grinete når jeg minner dem på disse temaene. Det gjør ikke så veldig inntrykk på meg. De sier jo de vil styre landet. Da må det være mulig å svare på noen av de mest grunnleggende spørsmålene i den økonomiske politikken. I stedet skyves disse spørsmålene under teppet fordi det rokker ved fundamentale forhold både hos Frp og Høyre. Du er enten for eller mot handlingsregelen. Du kan ikke være litt for handlingsregelen.

Derfor snakker Erna heller om andre ting når hun i morgen på nytt møter sine egne.

Finanskrisen var en krise i finansmarkedene, hvor bedriftene henvender seg for å låne penger til å finansiere sin virksomhet. Når bedriftene ikke lengre har tilgang på den nødvendige finansieringen må det nødvendigvis føre til at en del bedrifter går over ende og at en rekke ansatte mister jobben. For de fleste er ikke dette noen stor overraskelse. Grafen viser også at fallet stoppet i 2010 og at det meste er hentet inn igjen.

NHO-blogger Baard Meidell Johannesen  peker på at deler av økningen er kommet gjennom tilstrømming fra EØS-land. Det er riktig. Med Europas laveste arbeidsledighet, og en sysselsettingsandel som ligger om lag 10 prosentpoeng over gjennomsnittet i OECD, er det tilgangen på arbeidskraft liten i Norge. Større arbeidsinnvandring har derfor bidratt til økt fleksibilitet i det norske arbeidsmarkedet ved å fylle ledige stillinger, som det har vært vanskelig å rekruttere arbeidskraft til. Statistisk sentralbyrå har anslått at nærmere 30 pst. av veksten i sysselsettingen i denne perioden skyldtes arbeidsinnvandring. Det viser bare at vi er avhengige av utenlandsk arbeidskraft for å få hjulene til å gå rundt i Norge.

”Se til Sverige” er et av Høyres mest brukte slagord. Det budskapet ble gjentatt på twitter i går. Der fulgte sysselsettingsutviklingen i offentlig sektor nedgangen i privat sektor. Resultatet ble om lag 10 pst. arbeidsledighet – nesten tre ganger så høyt som i Norge, og med en ungdomsledighet på over 20 pst. Det har – litt flåsete –  blitt sagt at Sveriges største eksport er ledig ungdom som kommer til Norge for å arbeide. Det synes ikke jeg er noe å trakte etter.

————————————–

Finansbransjen bør likestilles

Av Torgeir Micaelsen, stortingsrepresentant og leder av finanskomiteen (Ap)

Mitt utspill om å se på mulighetene for innføring av en aktivitetsskatt for finansnæringen, for å kompensere for deres unntak for merverdiavgift, har skapt baluba i finansmiljøet. Jeg har sluttet å la meg overraske over at folk ikke ønsker å betale mer skatt. Men dette handler ikke om å ”straffe” en bransje som går godt, men om å rette opp i et misforhold som har gitt finansbransjen et fortrinn andre næringer ikke har.

Bransjen argumenterer med at det ikke er noen lønnsfest eller overskuddsfest, eller at tallene i alle fall er oppblåste. I Finanskriseutvalgets utredning fra tidligere i år ble lønnsnivået i finanssektoren angitt til å være 45 prosent høyere per årsverk enn gjennomsnittet på tidspunktet da finanskrisen slo inn. Noe av dette må tilskrives et høyt utdanningsnivå, ulikhet i arbeidstid og innslag av selvstendig næringsdrivendes inntekt, men justert for dette er nivået fortsatt høyt. I tillegg ser vi at lønnsveksten har ligget betydelig over gjennomsnittet i Norge de siste ti årene.

Det er ikke unaturlig at en spesielt lønnsom bransje vil tilby høyere lønninger for å tiltrekke seg de beste hodene. Det har jeg forståelse for. Problemet oppstår når bransjen får et konkurransefortrinn som følge av lavere beskatning – i dette tilfellet unntak for merverdiavgift. Et slikt fortrinn vil kunne føre til en uheldig vridning i økonomien, der bransjen vokser seg større enn samfunnet er tjent med.

Det er derfor jeg har tatt til orde for at vi bør vurdere om fordelen finansnæringen har i dag kan utjevnes med en såkalt aktivitetsskatt. Dette er for øvrig ikke noe vi har funnet på i Arbeiderpartiet, men et forslag som kommer fra det offentlig oppnevnte Finanskriseutvalget, og som jeg oppfatter har bred støtte i fagøkonomiske miljøer. Tilsvarende ordninger for skattlegging har eksistert i årevis i en rekke europeiske land.

Jeg er for en lønnsom, fremtidsrettet finansnæring i Norge. Men jeg synes ikke det er for mye forlangt at denne næringen blir utsatt for det samme skatte- og avgiftstrykket som de fleste andre næringsdrivende i Norge.

Det er strammet kraftig inn på regelverket for norske banker på dette området de siste ti årene, og kontrollen og rapporteringen av mistenkelige pengeoverføringer er skjerpet. Hvitvaskingsloven som ble vedtatt bare for et par år siden var jo nettopp ment for å forebygge og avdekke transaksjoner med tilknytning til straffbare handlinger og terrorhandlinger. Likevel avdekker reportasjen at det fortsatt problemstillinger knyttet til dette. Det er alvorlig og må belyses ytterligere. Derfor har jeg i dag også stilt følgende spørsmål til skriftlig besvarelse fra Finansministeren:

 Hva vil Finansministeren gjøre for å hindre hvitvasking av penger gjennom pengeoverføringer i internasjonale betalingsforetak?

 Vi avventer svar.

—————————————————-

Dyrere mat med Kiwi?

Av avgiftspolitisk talsperson, Dag Ole Teigen (Ap)

Kiwis Jan Paul Bjørkøy gir regjeringen skylden for at sunn mat blir dyrere (VG 11.10). Samtidig mener han at Kiwis momskutt-kampanje er en stor suksess. Men er egentlig Kiwis kampanje like selvoppofrende som Bjørkøy gir inntrykk av? Og er det sant at regjeringen vil gjøre sunn mat dyrere?

Det er prisverdig at Kiwi og andre matvarekjeder vil satse på sunn mat. Men jeg er i tvil om kjedens framstilling av egne ”momskutt” er helt til å stole på. Vi har selv testet butikker i Oslo sentrum. Dette var hva vi fant: En liter TineMelk Ekstra Lett hadde nøyaktig samme pris hos Kiwi som hos konkurrenten Rema. En liter skummet melk kostet også nøyaktig det samme hos Kiwi og Rema, minimale 0,02 kroner billigere enn hos Rimi og Coop.

Det bør avstedkomme følgende selvransakelse: Hvis Kiwi har kuttet ”momsen” på nøkkelhullsprodukter som skummet melk, hvorfor er ikke melken billigere der? Hvordan har Kiwi hatt råd til såkalte ”momskutt” på egne produkter – og ifølge seg selv holdt prisene på et lavere nivå i årevis? Fungerer konkurransen mellom matvarekjedene dårlig? Ifølge Bjørkøy gikk salget ”rett til værs” – kan det hende kjeden faktisk har tjent penger på priskutt, og stemmer det i så fall at det allerede finnes potensiale til kostnadsreduksjoner også hos kjedene selv?

Er det virkelig sant at regjeringen vil gjøre sunn mat dyrere? Det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ligge fast på 2004-nivå. Når matmomsen økes fra 14 til 15 prosent, frigjøres penger til å redusere skatt for lavtlønte. Det skaper jevnere fordeling, og mer penger til dem som virkelig sliter med å få råd til for eksempel nettopp sunn mat. Samtidig reduseres matproduksjonsavgiftene. Samlet sett gir dette neppe grunnlag for vesentlige endringer i matvareprisene.

Nå er det bare å vente på snøen. Tross elendig teknikk og svake smøreegenskaper, er jeg glad i å gå på ski. Og dette tør jeg si selv om Jonas Gahr Støre årlig ydmyker meg i Drammensmarka.

Her er noen glimt fra en kald og mørk siste tur til “Drammens tak” – Landfaltjern nå i kveld:

Slik ser mannfolk i 30-åra ut etter et realt magadrag opp bakkene til Landfaltjern. Fullstendig ødelagt!

Men Solvik-Olsens inntog i Finanskomiteen, markerer etter Frps ønske også et politisk og retorisk skifte. I Klassekampen i dag kan ikke Solvik-Olsen forstås på noen annen måte enn at mye skal bli anderledes når han nå får hånden på rattet i finanspolitikken.

Jeg har derfor noen korte utfordringer til Frp og Solvik-Olsen i den forbindelse:

1) I forrige statsbudsjett finansierte FrP budsjettet sitt ved bruk av tryllestav. De la inn dynamiske effekter på 35% på alle skatteletter med bakgrunn i en artikkel fra SSB. Dette avviste SSB i DN 16.12.2010: 

 ”I artikkelen Frp viser til, har vi gjort tre til fire beregninger der det er betydelige forskjeller i de dynamiske effektene. Generelt å bruke satsen 35 prosent i dynamisk effekter, er det ikke dekning for i vår artikkel”, sier SSB-forsker Ådne Cappelen

Vil Solvik-Olsen og Frp legge vekk denne type beregninger i år?

2) Jeg har over flere år samlet, fått beregnet (av Finansdepartementet) og vist frem Frps mange skatte og avgiftsløfter i mitt “Frp-taksameter“. Hvis man ser for seg å samarbeide med Høyre og sentrumspartiene er det åpenbart at dette ikke er et regnskap som går i hop. Spørsmålet blir derfor:

Står Solvik-Olsen og Frp ved samtlige av disse løftene?

1. Vi øker ikke dieselavgiften. Så folk som har kjøpt dieselbiler de siste årene kan puste ut.

2. Vi fjerner ikke bilavgiftene slik Frp foreslår langt på vei. Det mener vi ville være å rane felleskassa. Penger vi bruker til velferdstjenester som barnehage, skole og eldreomsorg.

3. El-bileiere kan fortsatt parkere gratis, kjøre i kollektivfeltet og ikke betale veibruksavgift. Det siste gjelder også biler med alternativt drivstoff.

Men regjeringen gjør viktige endringer i bilavgiftene i forslag til statsbudsjett for 2012:

1. Vi reduserer bilavgiftene og gjør det billigere å kjøre miljøvennlig. Det gjør vi gjennom tre grep. Biler med lave CO2-utslipp blir rimeligere. Særlig gjelder dette ladbare hybridbiler som kommer på markedet neste år. Vi innfører en NOX-komponent i engangsavgiften for å stimulere til reduserte miljø- og helseskader. Det gjelder spesielt bylufta i de store byene. Samtidig senker vi avgiften på kjøretøyenes effekt. Det vil si at biler som ”sparker” litt og samtidig har lave CO2- og NOx-utslipp kommer godt ut.

2. Et nytt forutsigbart system for nye drivstofftyper. I dag er det en del miljøvennlige biler som ikke betaler veibruksavgift, altså for kostnadene knyttet til ulykker, kø, støy og veislitasje. Disse skal først i 2020 ilegges veibruksavgift etter energiinnholdet i drivstoffet (vi skal evaluere dette i 2015 – både miljømessig og inntekter til felleskassa).

3. Omregistreringsavgiften reduseres med rundt 20 prosent for typiske næringskjøretøy og rundt 5 prosent for typiske personkjøretøy.

4. Vrakpanten økes fra 1500 til 2000 kroner.

Vi reduserer altså bilavgiftene noe i budsjettet for 2012. Vi gjør det mer lønnsomt å kjøre miljøvennlig. Og vi gir bileiere større forutsigbarhet. Det mener vi er en riktig vei å gå når det gjelder bilavgifter.

Hvorfor fungerte den gamle ordningen så dårlig?

Ordningen var urettferdig. For å få glede av et skattefradrag må man ha inntekt over et visst nivå. Hvis ikke du betaler skatt, får du heller ikke noe skattefradrag. Det har gjort at mange minstepensjonister, enslige med lave inntekter, deltidsansatte, og uføre ikke har fått den samme støtten til store sykdomsutgifter som folk med gode lønninger har. I tillegg viser tallene at det er klar overvekt av folk med høyere inntekter og formue enn folk med lave (skattbare) inntekter som har benyttet seg av fradraget. Et slikt system synes ikke jeg er rettferdig.

Ordningen var veldig byråkratisk. Folk måtte samle sammen alle kvitteringene man hadde fått i løpet av et år og sende dem inn til skattetaten for å få dem vurdert. Vi har blitt fortalt historier om folk som sendte plastposer med regninger de hadde samlet opp gjennom året. Det har vært gode hensikter bak dette – først og fremst for å sørge for likebehandling av folk med tilsvarende utgifter. Men for folk, og for skatteetaten, hvor vi kan bruker nesten 100 årsverk på å saksbehandle fradraget, er ikke dette veldig heldig.  I tillegg er det sånn at flere av tingene det har blitt gitt støtte til gjennom skattefradrag, overlapper andre allerede eksisterende støtteordninger.

Hva gjør vi isteden? Jo, vil bruke ALLE pengene som ble brukt på skattefradrag – krone for krone – på nye og bedre ordninger som hjelper de med store utgifter uavhengig av hva de tjener:

1. Vi øker refusjonstakstene til tannbehandling.

2. Vi styrker Husbankens tilskuddsordning til etablering og tilpasning av bolig

3. Vi øker bilstønadsordningen for barn og unge gjennom NAV

4. Vi bevilger midler til Diabetesforbundets arbeid med motivasjonsgrupper og arbeide for å oppdage diabetes tidlig

Dessuten skal vi i tiden fremover ha god kontakt med organisasjonene på feltet for å finne ut hvordan vi best gjennomfører nedtrappingen og overføringen av penger til andre ordninger også de neste to årene. Jeg er overbevist om at dette vil gi en bedre og mer rettferdig ordning for folk med store sykdomsutgifter enn før.

Derfor har vi sagt nei til mange ting i årets budsjett. Det betyr helt konkret at vi på flere områder foreslår å bruke mindre penger enn det mange forventer og ønsker seg. For når vi sier nei, kan vi også si ja til det viktigste – næringslivet og arbeidsplassene som skaper verdier.

Det er derfor det er riktig å bruke passe mye oljepenger neste år. For bruker vi for mye, er det gambling med fremtidens velferd og arbeidsplasser. Det kan selvsagt gå bra, men risikoen for at noe skal gå fryktelig galt er altfor stor.

Men selv med passe mye oljepenger er det viktig å bruke pengene på de viktigste oppgavene: Nye og bedre veier og jernbane, flere ansatte i helsesektoren, nye sykehjemsplasser, flere og bedre politi og beredskap, mer kultur og et trygt forsvar. Det gjør vi til gangs!

Konklusjonen er at vi klarer to viktige ting i årets budsjett; Vi fører en ansvarlig økonomisk politikk for fortsatt orden i eget hus/egen økonomi, samtidig som vi fortsetter å bygge ut fellesskapsløsningene. Derfor er dette et godt budsjett for landet.

Som den oppmerksomme leser legger merke til, var min forrige bloggpost 22. juli. På morgenen den svarte dagen, virket gjeldskrise m.m som det viktigste politiske spørsmålet. Derfor publiserte jeg denne teksten før jeg reiste til Utøya på formiddagen. Jeg reiste forøvrig av øya sammen med Gro Harlem Brundland.

Svært mye kunne vært skrevet om tiden siden da. Men jeg har latt det være. Historiene til AUFere og pårørende har talt sitt tydelige språk om hva pårørende, AUF og Arbeiderpartiet har gjennomgått de siste to månedene.

I dag restartes bloggen i anledning gårsdagens høytidelige åpning i går og trontaledebatten i Stortinget i dag.

Jeg vil gjerne høre hva du synes det er interessant å ta opp på bloggen. Hva bør jeg skrive om og diskutere med leserne denne høsten?

Men at Erna Solberg og Høyre ikke vil forholde seg til fakta, er noe helt nytt. Solberg beskylder i dagens DN statsministeren for å bekymre seg for årsakene for krisen i Europa pga meningsmålingene i Norge.

Som statsminister Jens Stoltenberg sier: Det er ikke vårt problem at Erna Solberg og Per Arne Olsen ikke vil forholde seg til fakta. Men det er alvorlig for Norge at vi på nytt opplever at våre to høyrepartier igjen er manisk opptatt av å forsvare skattekutt i en svært alvorlig situasjon.

Det er hevet over en hver tvil at mange europeiske land har hatt et for svakt skattesystem og for lave skatter til å forsvare velferdsnivået ulike land har lagt seg på. Men dette vil ikke Erna Solberg høre snakk om. Her er mantraet: Hør på oss, kutt skattene og få økonomisk vekst. Noen som har hørt det før?

Selvsagt kan det være fornuftig med enkelte skattelettelser. Og det er en ærlig sak å være for lavere skatter. Men da må man også være klare å forholde seg til de kalde fakta: Skattekutt må følges opp med velferdskutt.

Og til slutt –  når vi snakker om skatt: President Obama har i lengre tid forsøkt å få med seg Høyres søsterparti i USA – republikanerne – på en budsjettavtale som inneholder store kutt, men også mindre skatteøkninger. Et av forslagene er å øke skatten på inntekter over 250 000 dollar og fjerne ulike lukseriøse fradrag i deler av næringslivet. Dette har høyrepartiet i USA så langt nektet å være med på. Hva vil Høyres og Erna Solbergs anbefaling være? Bør også velstående amerikanere være med på spleiselaget til Obama, eller vil også dette kvele den økonomiske veksten?