I dag avholder Høyre sin årlige felleskonferanse som i følge partiet selv er “et årlig møtepunkt mellom partiets sentralstyre og stortingsgruppe”. Erna Solberg skal innlede. Man trenger ikke å være professor i statsvitenskap for å se at hun trolig kommer til å snakke om finanskrisen og samtidig kritisere regjeringen. Helt greit det. Som mange kjenner til har Norge så langt kommet gjennom første del av finanskrisen med Europas laveste arbeidsledighet.

Men jeg vedder på at det er et par ting Høyre ikke kommer til å ta opp i morgen. Derfor har jeg har satt sammen et par momenter som burde vært Ernas tale.

Her er 3 ting Erna ikke vil snakke om når hun møter sine egne i dag:

1. Handlingsregelen og hva slags økonomisk politikk en ny borgelig regjering eventuelt vil føre etter 2013.

Når du har Frp på slep i den økonomiske politikken, passer du pent på ikke å ta opp dette nå. Bedre å vente til etter valget.

2) Oljefondet – og forvaltningen av våre enorme verdier.

Når du har 3000 milliarder kroner på bok synes jeg det ikke er unaturlig at man på et tidspunkt avklarer om man er enige om hvordan dette skal gjøres blant Høyre-partiene. I dag er de fullstendig uenige.

3) Skattekutt og skattenivå.

Jeg har tidligere summert Høyres samarbeidspartner Frps skattekutte-løfter til 100 milliarder. Høyre er mer ulne, men at en Frp/Høyre-kombo i skattepolitikken vil bety svære skattekutt, er det liten tvil om. Men jeg tipper det også blir lite om dette.

Vanligvis blir Høyrefolk grinete når jeg minner dem på disse temaene. Det gjør ikke så veldig inntrykk på meg. De sier jo de vil styre landet. Da må det være mulig å svare på noen av de mest grunnleggende spørsmålene i den økonomiske politikken. I stedet skyves disse spørsmålene under teppet fordi det rokker ved fundamentale forhold både hos Frp og Høyre. Du er enten for eller mot handlingsregelen. Du kan ikke være litt for handlingsregelen.

Derfor snakker Erna heller om andre ting når hun i morgen på nytt møter sine egne.

 

 

 

 

Dette innlegget har 2 kommentarer | Skriv en kommentar

Under sin innledning på NHOs årskonferanse i går, snakket statsministeren om sysselsettingsveksten i Norge siden år 2000. Som vi ser av grafen under har denne vært formidabel siden 2005. Siden 2000 er det skapt over 300 000 nye arbeidplasser, 2 av 3 i privat sektor. Om lag 9 av 10 av de arbeidsplassene som er skapt i denne perioden har kommet under dagens regjering. Dette ble nok litt for mye for enkelte Høyre-representanter i salen. De satte langt større pris på BI-professor Hilde C. Bjørnlands oversikt som viser at sysselsettingen i privat sektor har gått ned siden finanskrisen startet, mens sysselsettingen i offentlig sektor har steget jevnt. En rekke twitter-meldinger fra fremstående Høyre-politikere i salen tydet i alle fall på det. Som om det skulle være noen stor overraskelse at det største økonomiske tilbakeslaget siden krigen skulle ha en viss innvirkning på privat næringsliv.

Finanskrisen var en krise i finansmarkedene, hvor bedriftene henvender seg for å låne penger til å finansiere sin virksomhet. Når bedriftene ikke lengre har tilgang på den nødvendige finansieringen må det nødvendigvis føre til at en del bedrifter går over ende og at en rekke ansatte mister jobben. For de fleste er ikke dette noen stor overraskelse. Grafen viser også at fallet stoppet i 2010 og at det meste er hentet inn igjen.

NHO-blogger Baard Meidell Johannesen  peker på at deler av økningen er kommet gjennom tilstrømming fra EØS-land. Det er riktig. Med Europas laveste arbeidsledighet, og en sysselsettingsandel som ligger om lag 10 prosentpoeng over gjennomsnittet i OECD, er det tilgangen på arbeidskraft liten i Norge. Større arbeidsinnvandring har derfor bidratt til økt fleksibilitet i det norske arbeidsmarkedet ved å fylle ledige stillinger, som det har vært vanskelig å rekruttere arbeidskraft til. Statistisk sentralbyrå har anslått at nærmere 30 pst. av veksten i sysselsettingen i denne perioden skyldtes arbeidsinnvandring. Det viser bare at vi er avhengige av utenlandsk arbeidskraft for å få hjulene til å gå rundt i Norge.

”Se til Sverige” er et av Høyres mest brukte slagord. Det budskapet ble gjentatt på twitter i går. Der fulgte sysselsettingsutviklingen i offentlig sektor nedgangen i privat sektor. Resultatet ble om lag 10 pst. arbeidsledighet – nesten tre ganger så høyt som i Norge, og med en ungdomsledighet på over 20 pst. Det har – litt flåsete –  blitt sagt at Sveriges største eksport er ledig ungdom som kommer til Norge for å arbeide. Det synes ikke jeg er noe å trakte etter.

 

Dette innlegget har 6 kommentarer | Skriv en kommentar

I kjølvannet av finanskrisen, har det vært mye debatt om finansnæringen. Denne debatten har tiltatt i høst – ikke minst etter at jeg varslet at vi bør vurdere å tette et “skattehull” finansbransjen i dag bestitter. I dagens utgave av Finansavisen utdyper og forklarer jeg mitt poeng.

————————————–

Finansbransjen bør likestilles

Av Torgeir Micaelsen, stortingsrepresentant og leder av finanskomiteen (Ap)

Mitt utspill om å se på mulighetene for innføring av en aktivitetsskatt for finansnæringen, for å kompensere for deres unntak for merverdiavgift, har skapt baluba i finansmiljøet. Jeg har sluttet å la meg overraske over at folk ikke ønsker å betale mer skatt. Men dette handler ikke om å ”straffe” en bransje som går godt, men om å rette opp i et misforhold som har gitt finansbransjen et fortrinn andre næringer ikke har.

Bransjen argumenterer med at det ikke er noen lønnsfest eller overskuddsfest, eller at tallene i alle fall er oppblåste. I Finanskriseutvalgets utredning fra tidligere i år ble lønnsnivået i finanssektoren angitt til å være 45 prosent høyere per årsverk enn gjennomsnittet på tidspunktet da finanskrisen slo inn. Noe av dette må tilskrives et høyt utdanningsnivå, ulikhet i arbeidstid og innslag av selvstendig næringsdrivendes inntekt, men justert for dette er nivået fortsatt høyt. I tillegg ser vi at lønnsveksten har ligget betydelig over gjennomsnittet i Norge de siste ti årene.

Det er ikke unaturlig at en spesielt lønnsom bransje vil tilby høyere lønninger for å tiltrekke seg de beste hodene. Det har jeg forståelse for. Problemet oppstår når bransjen får et konkurransefortrinn som følge av lavere beskatning – i dette tilfellet unntak for merverdiavgift. Et slikt fortrinn vil kunne føre til en uheldig vridning i økonomien, der bransjen vokser seg større enn samfunnet er tjent med.

Det er derfor jeg har tatt til orde for at vi bør vurdere om fordelen finansnæringen har i dag kan utjevnes med en såkalt aktivitetsskatt. Dette er for øvrig ikke noe vi har funnet på i Arbeiderpartiet, men et forslag som kommer fra det offentlig oppnevnte Finanskriseutvalget, og som jeg oppfatter har bred støtte i fagøkonomiske miljøer. Tilsvarende ordninger for skattlegging har eksistert i årevis i en rekke europeiske land.

Jeg er for en lønnsom, fremtidsrettet finansnæring i Norge. Men jeg synes ikke det er for mye forlangt at denne næringen blir utsatt for det samme skatte- og avgiftstrykket som de fleste andre næringsdrivende i Norge.

 

Dette innlegget har 2 kommentarer | Skriv en kommentar