Onsdag denne uken kom nyheten mange pasienter med føflekkreft har ventet på. Sykehusenes eget «Beslutningsforum» besluttet at to nye legemidler mot føflekkreft, pembrolizumab (Keytruda) og nivolumab (Opdivo), kan tas i bruk i sykehusene. Men faren er ikke over for norske pasienter. I månedene og årene fremover vil vi ha behov for kraftigere virkemidler for å få nye, og effektive legemidler raskere frem til norske pasienter. Høie bør derfor invitere til et nordisk eller europeisk toppmøte om kreftlegemidler i Oslo snarest.

Nye, effektive og persontilpassede legemidler er et stort fremskritt for pasientene. Derfor skal vi først og fremst glede oss over at det nå er ut til å komme et nytt gjennombrudd i kreftbehandlingen. Baksiden av medaljen, er prisen legemiddelselskapene forlanger. De er dyre, veldig dyre. Offentlige styrte og finansierte helsetjenester i en rekke land, utfordres derfor nå kraftig av den medisinsk-teknologiske utviklingen.

Jeg tror alle er enige at selskaper som har utviklet nye og effektive legemidler, skal få godt betalt. Dette må til når vi ofte snakker om en utviklingsperiode på 20 år og at vi ofte snakker om en avgrenset pasientgruppe. Men enkelte av legemidlene prises nå uforholdsmessig høyt. Prisene er rett og slett ikke akseptable hvis man aksepterer premisset om at også den norske helsetjenesten må prioritere.

Jeg mener vi må prioritere. Men jeg mener også at vi har et særlig ansvar for at norske pasienter skal være sikre på at nye og moderne behandlingsmetoder tas i bruk raskt. Bare slik kan vi demme opp for en utvikling der det brer seg en mistanke om at det kun er ved de private klinikkene den nyeste og beste behandlingen tilbys. Det er ikke bra for likhetstanken vi bygger helsetjenesten på i Norge.

For å få til dette, må vi få kontroll over prisene. Da tror jeg vi må samordne oss bedre mellom landene enn i dag. Leder for Beslutningsforum og direktør i Helse Nord Lars Vorland, sa det godt til et intervju til Dagens Medisin om et brev han sendte til helse- og omsorgsdepartementet tidligere i høst:

Jeg var nylig i Danmark, som i likhet med Sverige og Finland, har samme problemer som oss. Vi diskuterte blant annet legemiddelfirmaenes hemmelige avtaler, som gjør at det ikke er mulig å kjenne til de ulike rabattene som forhandles frem. Jeg mener EU må på banen. Hver for oss er vi for små. Mange av de nye legemidlene har stor effekt og mindre bivirkninger, og er nok medisiner vi nok vil ha i bruk. Men med dagens priser blir dette veldig vanskelig.

I brevet til HOD, tar Vorland til orde for at EU må på banen. Det er jeg enig i. Og vi kan begynne med de nordiske landene. I 2013 tok daværende helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre (Ap) initiativ til å etablere et nordisk innkjøpssamarbeid for dyre legemidler. Dette må nå følges opp.

Helseminister Bent Høie bør derfor snarest invitere sine nordiske og europeiske kollegaer til Oslo for et felles «toppmøte» om kreftlegemidler.

 

 

Dette innlegget har 1 kommentar | Skriv en kommentar

13.august 2013 la Arbeiderpartiet legger fram en plan for et investeringsløft på 12 milliarder kroner mer til sykehusene for stortingsperioden 2013-2017

«Viser en kon­kret vilje til å in­ves­te­re i helse­tje­nes­ten.» sa Legeforeningen og Sykepleierforeningen.

«Ikke noe nytt.» sa Bent Høie til NTB. «Deres 12 mil­li­ar­der er hva jeg kal­ler en stol­ten­bergsk nyhet. Man tar den for­ven­te­de ut­vik­lin­gen, be­reg­ner fire år fram i tid, og kal­ler det for en nyhet.» 

I Dagens Næringsliv, 16. august 2013 gikk han enda lengre. Planen vår var «lite ambisiøs», og Høie bekreftet sågar at det ville bli større milliardvekst til sykehusene med Høyre enn med Arbeiderpartiet

Så – 14.oktober 2014:

Regjeringen legger frem sitt forslag til statsbudsjett. Og bevilger 2 – ikke de nødvendige 3 mrd. til helse for å være i rute mot 12 millarder-løftet

Legeforeningen mener: «Helse fremstår som en taper i Statsbudsjettet for 2015»

Sykepleierforbundet sier: «Sykehusbudsjettet er for dårlig»

LHL skriver: «Helse ikke er prioritert i regjeringens budsjett»

Psykologforeningen: «Tamt budsjett for psykisk helse»

Sykehusbudsjetter er ikke svakt fordi regjeringen ikke har penger. For Norge har masse penger. Regjeringen har et rekordstort budsjett og høy oljepengebruk. Men regjeringen prioriterer pengene feil.

Det er en alvorlig feilprioritering når Regjeringen gir den rikeste 1 prosenten av Norges befolkning like mye i skattekutt, som veksten i sykehusene tilsammen. For vi kunne brukt dem på ting som er så mye, mye viktigere. For eksempel på å innfri løftene Høyre ga sammen med Arbeiderpartiet før valget.

8.desember 2014 – behandlet vi neste års helsebudsjett i Stortinget.

Arbeiderpartiet har fulgt opp vår investeringsplan for sykehusene. Vi legger på bordet om lag 1,2 mrd. mer til satsninger i sykehusene – på toppen av regjeringens forslag

Pengene skal blant annet gå til kvalitetspakke til sykehus, IKT, utstyr og nye behandlingsmetoder, raskere behandling gjennom satsing på kveldsåpne poliklinikker og pilotprosjekter for ventetidsreduksjon, økt satsing på medisinsk forskning, styrket innsats for psykisk helse og rusbehandling, bedre og tryggere kreftbehandling, og flere turnusplasser.

Med det er vi i rute for å oppfylle vår lovnad. Det samme kan vanskelig sies om Høyre.

I disse dager lager sykehusene sine budsjetter for 2015 basert på statsbudsjettet. Og det svake sykehusbudsjettet får konsekvenser. I saksfremlegget om neste års budsjett i Helse Sørøst heter det om statsbudsjettet 2015 at «veksten er noe lavere enn veksten i statsbudsjettene de senere år, og lavere enn det som ligger i planforutsetningene for 2015 i økonomisk langtidsplan». Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) skal kutte aktiviteten med 170 mill. kroner i 2015. Også fra andre helseregioner meldes det om at budsjettet medfører kutt og nedskjæringer.

Det kan være en pedagogisk vanskelig oppgave å forklare hvordan en budsjettøkning på 2 mrd., kan gi kutt og nedskjæringer. Men vi blir eldre, vi blir flere, vi kan behandle stadig nye tilstander, ny teknologi gir nye investeringsbehov, og mange legemidler blir dyrere. Alt det krever økte ressurser.

Konklusjonen er: 

Bent Høie og regjeringen har lagt frem et svakt budsjett for sykehusene. Både ut ifra egne lovnader, og ut ifra behovene i sektoren. Og det er grunn til å frykte hvilke konsekvenser statsbudsjettet vil ha for sykehusene i 2015.

Der Arbeiderpartiet leverer på våre løfter, demonstrerer regjeringens forslag til statsbudsjett stor avstand mellom det man mener helsetjenesten skal levere, og det man er villig til å betale. Med en milliard bak skjemaet, er det grunn til å spørre hvorvidt valgløftet overhodet vil bli innfridd? Antakelig forsvant sykehuslovnaden med skattekuttene. Det tar Norge i gal retning.

Dette innlegget har 1 kommentar | Skriv en kommentar

President,

Vi er ett år ut i en ny Stortingsperiode. Det har vært en begivenhetsrik start.

Ny regjering. Ny helseminister. Ny politikk.

Det siste årets dypdykk i helse-Norge har for min egen del vært en fantastisk spennende reise. Det har vært mange flotte møter. Med lidenskapelige ildsjeler. Med inspirerende, inkluderende, verdibaserte ledere. Med dedikerte, varme og innovative ansatte. Og med fornøyde, takknemlige og verdsatte pasienter. Jeg er dypt imponert over veldig mye av det som skjer i norsk helsetjeneste.

Men president,

Fortellingen om den norske helsetjenesten handler også om folk som ikke har fått det de hadde behov for eller krav på. Om pasienter som ikke føler seg sett. Om systemer som ikke snakker sammen. Og om mistillit mellom ledere og ansatte. Det er fortsatt ugjorte oppgaver som krever bedre svar.

Hvor står vi så i dag? Som land? Som helsetjeneste?

Vi vet at mange har det veldig bra i Norge. Folk får helsehjelp – som oftest svært raskt. Vi behandler mer. Vi behandler flere. Og Norge er i dag et av landene i verden med høyest gjennomsnittlig levealder.

Men likevel ser vi store, systematiske forskjeller i helse i den norske befolkningen.

«Det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk.»  sies det ofte på spøk. Men det er blodig alvor. Mennesker med høy inntekt er faktisk friskere enn fattige.

Forskning slår utvetydig fast at personer fra høyere sosiale lag målt ved utdanning, yrke eller inntekt – både lever lenger og har bedre helse enn personer fra lavere sosiale lag.

Sosial ulikhet i helse er et rettferdighetsproblem, et levekårsproblem, et folkehelseproblem og et samfunnsøkonomisk problem. I tillegg er det er velferds- og livsstilproblem.  Og vi har som samfunn et ansvar for å komme opp med kraftigere lut for å møte dette enn vi har i dag.

President,

Få felter engasjerer mer enn helsepolitikken. Det er ikke underlig. Vi er alle berørt. Som pasient. Som forelder. Som pårørende. Vi møter helsetjenesten i noen av de næreste og mest sårbare faser i livet; ved fødsel, sykdom, liv og død. Livets byggesteiner.

At helse er så viktig for så mange, gjør at vi må tenke oss enda nøyere om;

Hva er de viktigste oppgavene vi nå som samfunn står overfor på helsefeltet? Hva skal vi velge å satse på?

Mitt svar er i seks punkter:

Jeg mener vi må skape en helsetjeneste hvor pasienten er viktigst. Hvor vi gir alt for pasienten. På sykehuset, sykehjemmet, legekontoret eller akutten. Vi må utvikle bedre svar og løsninger på hvordan vi kan fjerne unødvendig venting og flaskehalser i sykehusene og sørge for utvidet åpningstid der vi kan utnytte det medisinske utstyret og sykehusdøgnet bedre.

Jeg mener vi må sikre god kvalitet, ny teknologi og være åpne for innovative metoder i norsk helsetjeneste. Norske fagmiljøer skal kunne være blant de beste i verden på sine områder. Vi må ta i bruk kjent kunnskap raskere, og ny teknologi og behandlingsmetoder, samordne de mest spesialiserte tjenestene og ha en god arbeidsdeling mellom sykehusene.

Jeg mener vi må legge til rette for at folk kan leve gode liv og ta vare på sin egen hverdagshelse. Det er mye snakk og lite handling i dagens folkehelsedebatt. Vi må videre! Særlig må vi å se på hvordan vi bevarer gleden ved å bevege seg og være i aktivitet lengre. Hvorfor er det for eksempel sånn at alle tenåringer slutter med idrett?

Jeg mener det er behov for en ny ruspolitikk som gir bedre svar og bedre resultater enn i dag. Vi vet for lite om kvaliteten på ulike behandlingstilbud. For mange opplever en runddans gjennom behandling og tilbake i rusmisbruk igjen. Det er også behov for en debatt om alkoholens plass i samfunnet uten at det får en moralistisk tone. Det er fortsatt mange barn, enkeltpersoner og familier som basker med en mor, en far, en onkel som drikker så mye at det skaper utrygghet og dårlig livskvalitet. Da går vi i feil retning med en regjering som prioriterer flere flasker vin i taxfree foran frukt til skolebarn.

Jeg mener vi må utvikle bedre svar i eldreomsorgen. På tross av rekordhøye bevilgninger til kommunene, mange tusen flere ansatte og generøse investeringsrammer, ser vi at eldreomsorgen mange steder ikke er god nok. Det krever nye og bedre svar. I tillegg må vi se på hvordan vi kan få plass til å være der for den i familien som trenger hjelp fra sine nærmeste. Sånn at pårørende også skal få rom til å være mer enn pårørende

Og så mener jeg vi må begynne å snakke om livsmestring. I dag er det et av livets tabuer er å ikke takle selve livet. Vi må få større åpenhet diskusjon om at sorg, motgang, tap er også endel av selve livet – ikke sykdom.

Jeg tror også vi trenger en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Og da snakker jeg om en opptrappingsplan som skal ta for seg tilbud og forebygging nær der folk lever livene sine: I barnehagen, i nærmiljøet i skolen og på  jobben. Viktige stikkord blir bedre kvalitet i skole og barnehage, skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom, kommunepsykologer og mer samarbeid på tvers.

President,

Sånn vil vi i Arbeiderpartiet bygge Norge. Ved å styrke fellesskapet. Ved å investere i helse. Det mener vi er å investere i oss alle.

Dette innlegget har 3 kommentarer | Skriv en kommentar