Alt for pasienten

Publisert torsdag 8. mai 2014

Pasienten er viktigst. På sykehuset, sykehjemmet, legekontoret eller akutten skal personen som trenger hjelp være det selvsagte midtpunktet.

Hun skal være selve navet som alt dreier seg rundt. Dette mener alle. Men kan vi med hånden på hjertet si at alle pasienter opplever det slik i dag? Svaret på det er nei. Da må vi gjøre noe med det.

Helseminister Bent Høie (H) snakker om å skape «pasientens helsetjeneste». Vel og bra, men jeg vil lansere en annen visjon for helsetjenesten i landet vårt. Sammen skal vi gjøre alt for pasienten. Og spør du meg, er dette noe annet enn hva helseministeren prater om.

Intensjonen til Høie er nok god. Men slik regjeringen og Høyres politikk må forstås, skal helsetjenesten i større grad enn i dag handle om å legge til rette for individuelle valg og større konkurranse. I bunnen ligger høyresidens tro på at valg og konkurranse i seg selv fører til kvalitet.

I Høyre og Frps regjeringsplattform står det for eksempel at velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester, og at det er «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet». Dette ser vi også i praksis gjennom forslag om fri etableringsrett for private sykehus og økt stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusent forbrukeren velger. De vil legge til rette for markedsutvikling.

I mange sammenhenger er jeg enig i at konkurranse er et godt virkemiddel. Innenfor helse og omsorg er jeg sikker på at det ikke er det. I en mer konkurransedrevet helse- og omsorgstjeneste er jeg redd markedsandeler blir viktigere enn samarbeid, at profitt blir viktigere enn kvalitet, og at pasienten som kunde blir viktigere enn pasienten som menneske i en sårbar situasjon.

Derfor mener jeg velferdstjenester ikke egner seg for markedet. Folk er mennesker, ikke kunder, der de går over terskelen til sykehuset eller fastlegekontoret. Sykehus er noe annet enn et supermarked.

Vi vet at helsesektoren hele tiden vil være under omstilling, fordi den er avhengig av medisinsk og teknologisk utvikling. Det betyr stadig radikale endringer, ny teknologi, nye måter å tenke på, andre måter å jobbe på som krever ny organisering. Da må det også mer og bedre samarbeid til mellom ledelse og ansatte, økt involvering og aktivt medarbeiderskap med tillit, ansvar og deltakelse. Derfor bør landet vårt arbeide etter en annen visjon for norske pasienter.

Jeg mener å sette pasienten i sentrum betyr å koordinere alle kreftene rundt henne – organisert på en måte som gjør at hun faktisk opplever å bli ivaretatt på best mulig måte. Og helt uavhengig av om du er frisk nok, ressurssterk nok eller har pårørende som kan gjøre krevende, «frie» valg for en i en sårbar, krevende situasjon i livet.

Jeg mener derfor at alle som er ansatt på sykehus, helsehus, sykestue, sykehjem, eller andre helse- og omsorgstjenester skal ha ett felles mål – nemlig at pasienten har en god opplevelse av tjenesten som gis, og at de møter dyktige ansatte som gir trygg omsorg og behandling av høy kvalitet. I bunnen ligger tillit til fagfolkenes vurderinger, respekt for pasienten, og tydelig ansvar.

Tillit, fordi samspill og riktig bruk av kompetanse i helse- og omsorgstjenesten må være basert på tillit. Respekt, fordi det handler om å se folk – på ordentlig. Ansvar, fordi hver enkelt ansatt i den norske helse- og omsorgstjenesten, enten han skifter lyspærer eller står for laseroperasjonen, om hun skifter laken eller styrer skalpellen, har ansvar for at pasienten opplever et best mulig møte sykehuset eller legekontoret.

Hver enkelt skal vite hva oppdraget er. Nemlig: alt for pasienten! Møter med mange ansatte i helse- og omsorgstjenesten har gjort meg overbevist om at de vet hva oppdraget er. Det er likevel et svært viktig lederansvar å få det inn i alle ledd av helse- og omsorgstjenesten. Ansvaret ligger derfor hos ledelsen på hvert sykehus og i hver kommune, men også hos oss på Stortinget og de i regjering. Samtidig mener jeg at den enkelte helse- og omsorgsarbeider har ansvar for å bidra til at alt dreier seg om pasienten.

Vi må tørre å tenke annerledes. Vi må stille spørsmål på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten: Fungerer avdelingen optimalt til beste for pasienten? Fungerer teamet til beste for pasienten? Er bygget organisert slik at vi gjør alt for pasienten? Har vi IKT-systemer som bidrar til at vi kan gjøre alt for pasienten? Har vi kvalitetsrutiner som sikrer at vi alle gjør alt for pasienten?

Når alt dreier seg om pasienten, er ting i bevegelse, og det blir rom for stadig utvikling, fornyelse og forbedring. Det er vår felles oppgave som politikere å påse at denne bevegelsen går i riktig retning. Det er dette Høie og regjeringen burde konsentrere seg om. I stedet blir det tydeligere og tydeligere for meg at de bruker mye krefter på å planlegge og utrede reformer som vil bidra til mer markedstenking, mer byråkrati og mer konkurranse. Det er feil retning.

 

Hva er det fastlegene egentlig skal få reservere seg mot, Høie?

Publisert torsdag 20. mars 2014

 

 

svangeravbrudd

Her er skjemaet som skaper debatt om dagen. Til forskjell fra ordinære henvisninger fra en fastlege til en spesialist, er det som kjent kvinnen selv som såkalt «begjærer» avbrudd av svangerskapet. Dette skjer på bakgrunn av visse kriterier gjengitt på skjemaet over.

Som det fremgår av skjemaet, skal legen kun underskrive på at kvinnen er gitt informasjon om inngrepet art og hva slags bistand samfunnet kan gi dersom hun ønsker å bære frem fosteret. I tillegg er selvsagt kvinnen undersøkt av legen og anslått svangerskapets lengde

Det vakte oppsikt da det ble kjent at Høyre og Helseminister Bent Høie også foreslår at fastleger skal kunne reservere seg mot å undersøke og gi råd til kvinnen som møter opp på legekontoret – ikke bare reservere seg mot selve henvisningen. Dette gikk imidlertid Høie raskt tilbake på. Hva betyr dette i realiteten? Etter mitt syn innebærer dette at Høie langt på vei avlyser sitt eget forslag. Gitt at fastlegene ikke skal kunne reservere seg mot å gi informasjon og fastslå svangerskapslengde – hva er det da som gjenstår?

Som de fleste vet, er det kvinnens begjæring som er det juridisk bindene dokumentet i denne sammenheng, ikke selve henvisningen fra legen. I motsetning til andre tilstander man oppsøker lege for, er det kvinnen som før 12. uke har det avgjørende ordet  – ikke legen du samtaler med. «Henvisningen» som skal følge begjæringen i denne sammenheng, er derfor i realiteten kun en utskrift av viktige journaldata som f. eks kvinnens helsetilstand, sykdommer osv.

Med andre ord: Hvis fastlegen ikke skal lengre skal kunne reservere seg mot å undersøke kvinnen og gi råd, gjenstår det i realiteten kun dette fastlegen skal kunne reservere seg mot: 1) Nekte å gå på Posten med kvinnens begjæring og/eller 2) Nekte å skrive en kort oppstilling av kvinnens journaldata som skal sendes med kvinnens begjæring og underskrive denne («henvisningen» i denne sammenheng)

Jeg tror vi nesten må be helseminister Bent Høie oppklare saken på nytt. Som kjent har jo både jeg og andre som er mot forslaget om reservasjonsadgang for fastleger litt tungt for det og derfor ikke forstått forslaget Høyre har sendt på høring.

 

 

 

 

 

 

Behov for flere turnusstillinger!

Publisert lørdag 22. februar 2014

364 norske nyutdannede leger stod til slutt uten turnusstilling i 2013. Har vi egentlig råd til det? Regjeringen må nå følge opp Stoltenberg-regjeringens bestilling til Helsedirektoratet for å sikre flere turnusplasser fra og med opptaket august 2014.

På grunn av den gamle lotteriordningen for turnusleger, står det dessverre fortsatt nyutdannede norske leger uten turnusplass. Regjeringen Stoltenberg ryddet opp i den gamle ordningen, og satte i gang et arbeid for å øke antall turnusplasser. Dette arbeidet må følges opp!

Den gamle turnusordningen for leger var basert på at stillingene ble fordelt ved hjelp av loddtrekning. På grunn av EØS-regelverket, meldte etter hvert svært mange utenlandske borgere med og medisinutdanning seg til lotteriet. De hadde lik rett til turnusarbeidsplassene som studenter utdannet ved norske universiteter. Slik ble det kø. Tilfeldigheter, ikke kvalifikasjoner, avgjorde da hvem som fikk stillinger. Ventetiden var opptil 12 måneder for å få turnusplass.

Stoltenberg-regjeringen endret derfor turnusordningen slik at stillingene nå blir fordelt ved hjelp av søknad og kvalifikasjoner i stedet for loddtrekning. Antallet plasser som gikk til EØS-borgere med medisinutdanning fra EØS-området ble redusert fra å nærme seg halvparten ned til bare seks personer. Grepet viste seg å være riktig. Men dessverre måtte svært mange av turnusplassene i 2013 gå til søkere som allerede hadde vunnet en plass i det gamle lotteriet og som dermed ventet på tur.

Dette er grunnen til at mange hundre nyutdannede norske leger nå står uten turnusplass. I overgangen fra gammel til ny ordning har det vært vanskelig å lage et system som sikrer alle en plass så fort vi kunne ønsket oss. Det til tross for at vi har på plass en ny ordning og at det uteksamineres færre norske leger enn det er turnusstillinger.

De endelige tallene fra siste turnusansettelse viser i følge Norsk medisinstudentforening at 958 personer søkte på 455 turnusstillinger. 364 norske leger stod til slutt uten turnusstilling. Spørsmålet er da – har vi råd til det? Og svaret er nei. Jeg håper mange av legene som ikke fikk turnusjobb, har funnet annet legearbeid og får brukt sin nyervervete kunnskap og kompetanse på beste måte. De er en verdifull ressurs som trengs i en offentlig helsetjeneste som stadig har behov for mer kapasitet. Men de må ikke forbli en ressurs på vent. De må raskest mulig få muligheten til å komme videre.

Ser vi på Legeforeningens statistikk, viser den at antallet uteksaminerte leger stiger jevnt. Samtidig er antallet turnusstillinger nå konstant. Fortsetter denne utviklingen, vil grafene krysse hverandre om få år, og turnuskøen vil begynne å øke igjen.

For å unngå dette ba Stoltenberg-regjeringen Helsedirektoratet om å se på muligheten for å øke antallet turnusplasser. Rapporten derfra skulle komme i desember 2013. Arbeiderpartiet mener det er helt nødvendig at helseministeren raskt følger opp dette arbeidet slik at vi kan sikre flere turnusstillinger. Det er et stort fremtidig udekket behov i helsetjenesten. Da må vi få de nyutdannede legene rask i gang.

En annen sak er at norske nyutdannede leger ikke har de samme rettighetene i EU/ EØS-området som nyutdannede leger fra EU har i Norge. Slik det er nå, blir de faktisk diskriminert i EØS-området fordi Norge er oppført i EUs yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Det betyr følgende.

Mens en nyutdannet lege med autorisasjon (oftest uten turnustjeneste) fra et flertall av EU-landene kan få sin autorisasjon anerkjent i hele EØS-området inkludert Norge, så blir i dag en norsk nyutdannet lege ikke autorisert før etter 18mnd turnustjeneste.

Det vil si at en norskutdannet må ha 6 år utdanning + 1,5 år turnus (i alt 7,5 år) mens en som er utdannet fra f.eks. Ungarn bare trenger 6 års utdanning (i alt 6 år) og en utdannet fra Storbritannia bare trenger 5års utdanning + 1års turnus (i alt 6 år). I praksis betyr dette at personer med 6 års utdanning fra de fleste EU-land kan begynne som leger i Norge, mens personer med 6 års utdanning fra Norge ikke kan begynne i EU.

Dette ønsket Stoltenberg-regjeringen å gjøre noe med. Derfor endret de Norges nasjonale regelverk for å sikre likestilling for nyutdannede leger. De satte også i gang et arbeid overfor ESA og EU-kommisjonen for å endre Norges oppføring i det nevnte EU-direktivet. Stoltenberg-regjeringen tok saken opp på politisk nivå i EU en rekke ganger. En løsning burde nå vært på plass. Derfor er det avgjørende at den nye H+Frp-regjeringen følger opp saken, får endret Norge sin oppføring i EU-direktivet så raskt som mulig, og sikrer norskutdannede leger like rettigheter som sine kolleger fra EU-området.

 

 

Informasjon

Jeg heter Torgeir Micaelsen (37) og er stortingsrepresentant og helsepolitisk talsmann i Arbeiderpartiet på Stortinget. Tidligere leder av finanskomiteen. Hobbysyklist på fritiden.

Med hilsen Torgeir



Søk