Regjeringen har de siste ukene vært skyteskive fra både øst og vest. Køen av kritikere har vært lang og bestått av alt fra NHO og bedriftsledere til enkelte i den rød-grønne leiren. Budskapet deres er imidlertid likt, nemlig at ”Norge råtner på rot” fordi vi ikke investerer nok i infrastruktur. Alle er enig i at regjeringen bruker for mye penger på drift og altfor lite penger på investering. Jeg mener kritikerne mildt sagt er på ville veier. Hvorfor?

Det blir svært kunstig å lage et skille mellom hva vi kaller drift og investering i fellesskapets pengebruk. Flere mener staten bruker for mye penger på ”drift”. Det høres jo ut som noe mange kan være enig i. Men hva skjuler det seg bak “driften av offentlig sektor”? Folk som mener vi bruker for mye på “drift”, mener altså at vi bevilger for mange kroner til barnehageplasser, barnevern, høyskoler, forskning og universiteter. Mener de virkelig at penger til barn og unges kunnskap ikke er investering i fremtiden? Og synes de virkelig at det er viktigere å ”investere” i noen ekstra meter asfalt, enn det er å investere i utdanning og barnevern for fremtidige generasjoner? For meg finnes det ingenting viktigere enn å investere fellesskapets penger i god oppvekst og utdanning for barn og unge. Det er deres kunnskap og arbeidskraft som skal bære fremtidens næringsliv og velferdssamfunn. Men jeg mener også at veier og jernbane har vært forsømt i alt for mange år! Derfor har vi også fått vedtatt at vi skal bruke 100 milliarder mer på vei og bane de neste 10 årene. Sånt får man til når man ikke lover seg bort i skattekutt i milliardklassen – en regning høyresiden har til gode å vise hvordan de vil gjøre opp.

Norge må føre en forsvarlig økonomisk politikk som gjør at industriarbeidsplasser overlever, og at presset på renten ikke øker. Når enkelte vil pøse ut oljepenger til investeringer i Norge, vil det styrke kronen og bety at norske varer blir dyrere å selge i utlandet. Norske eksportbedrifter står dermed i fare for å tape i kampen mot utenlandske bedrifter og risikerer å måtte si opp folk. Arbeidsledigheten vil da stige, renten vil gå opp og ramme folk med hus- og billån gjennom økte utgifter. For å holde folk i jobb, og hindre en særnorsk høy rente, er det viktig at vi fører en ansvarlig og forutsigbar økonomisk politikk. NHO har også understreket at vi må holde oss innenfor handlingsregelen når det gjelder oljepengebruk for å ivareta konkurranseutsatt næringsliv.

Det er umulig å ”budsjettere” uten å måtte prioritere. Flere etterlyser nye tenkemåter fra Finansdepartementet. Det høres forlokkende ut. Men det er dessverre ikke slik at ulike budsjetteringsformer eller regnskapsprinsipper gir mer penger i lommeboka. Alle former for ”kreativ bokføring”, med sikte på å holde noen utgifter utenfor alminnelig prioritering, øker ikke pengesekken staten kan brukes i neste års budsjett. Vi politikere må faktisk prioritere – vi må være modige nok til å si at noe er viktigere enn noe annet. Regjeringen prioriterer både penger til barnehage, utdanning og infrastruktur i årets statsbudsjett. Om vi kaller det drift eller investeringer er ikke det viktigste. Langt viktigere er det at vi investerer både i mennesker og infrastruktur for fremtiden. Slik kan velferdsstaten bestå også for våre barn og barn.

Hva mener dere vil være den viktigste investeringen i framtiden?

Dette innlegget har 7 kommentarer | Skriv en kommentar

Høyere skatter kan ikke alltid være venstresidens svar på hvordan fellesskapet skal finansieres. Det blir for enkelt. I stedet må vi stille oss spørsmålene: Er gårsdagens velferdsløsninger nødvendigvis de samme som i dag? Eller er det mulig å prioritere i større grad enn tidligere, og peke på at noe er viktigere for oss enn noe annet?

Vi har bak oss flere år med sterk økning i bruk av oljepenger i Norge. Det har vært riktig og viktig i kampen mot finanskrise og arbeidsledighet. Nå er situasjonen en annen, og vi må dempe pengebruken – av flere årsaker som jeg her skal la ligge. Uansett vil redusert oljepengebruk betyr litt mindre ekstrakroner til gode formål.

Når pengebruken skal ned må vi prioritere strengere enn vi har gjort de siste årene. Det er det politikk egentlig handler om, nemlig å velge blant mange gode saker – bestemme oss for hva som er aller viktigst. Personlig banker hjertet mitt ekstra for de aller svakeste barna – de som er avhengig av barnevernet og psykiatrien. Som får ikke god nok hjelp i dag. Men å velge å hjelpe disse betyr at man må velge bort noe annet. Og sånne valg er det vår oppgave som politikere å ta.

Med litt færre nye oljekroner å rutte med, tar imidlertid noen igjen til orde for høyere skatter. Jeg mener det ikke er en god løsning. Det er minst to grunner til det:

For det første; i de nærmeste årene vil det fortsatt være en viss balanse mellom de yngste og eldste årskullene. Men fra 2015 vil Norge oppleve en gledelig, men voldsom økning blant de aller eldste. De som nå tar til orde for økte skatter for å betale for nye, varige velferdsoppgaver, bør stille seg spørsmålet – hva gjør vi da i årene etter 2015? Vi kan ikke bruke opp et eventuelt handlingsrom vi kan bruke for å møte fremtidige utfordringer senere, til alle gode formål nå – når vi tross alt har godt med penger.

For det andre; økte skatter – ja, men for hvem? Sett av at vi økte toppskatten og formueskatten med 10 prosent. Dette ville gi 3 milliarder kroner årlig til felleskassa. Store beløp ja, men det er likevel ikke overveldende når vi vet at utgiftene til Folketrygden alene har økt mer enn dette, bare siste året. Skal vi få til store velferdsløft, må det altså helt annen lut til. Da må vanlige lønnstakergrupper være med på å betale høyere skatter og avgifter. Et sted å begynne kunne eksempelvis være å fjerne halv moms på matvarer. Men jeg hører sjelden noe folkekrav om denne type avgiftsøkninger. Snarere tvert i mot. Ukentlig får jeg telefoner eller mail fra folk som ønsker å redusere fellesskapets inntekter – mange med mer eller mindre prisverdige formål som begrunnelse.

Istedenfor å drøfte høyere skatter, mener jeg at vi må fokusere på å omfordele bedre, skape et skattesystem som oppfordrer til å jobbe, og som er grønnere enn i dag. Det er veien å gå for et bærekraftig og langsiktig skattesystem. Debatten om skattenivå vil ramme det politiske Norge tidsnok uansett.

Dette innlegget har 7 kommentarer | Skriv en kommentar

I fjor høst skrev jeg en blogg-kommentaren hvor jeg ba om innspill og forslag til hvordan vi i større grad kan åpne og gjenbruke offentlige data. Denne debatten utløste mange konkrete, og gode innspill fra folk som kan mye om temaet og resultatet ble et brev til Fornyingsministren. Nå foreligger svaret fra Rigmor Aasrud.

Hva synes folket? Jeg synes dette virker mer offensivt enn på lenge.

Stridens kjerne er selvsagt fortsatt gratis-prinsippet og tilgang på rådata fra f. eks Statens Kartverk. Jeg var forøvrig på besøk hos sistnevnte mandag denne uka og har noen ideer til hvordan vi kan følge opp dette. Inviterer til dialog om dette senere.

(Beklager forøvrig formatet på brevene. Hvis noen har tips til hvordan man kan publisere slike filer mer leservennlig, er jeg svært takknemlig.)

Dette innlegget har 5 kommentarer | Skriv en kommentar