Kjære Stortinget, takk for nå!

Teksten først publisert i Dagbladet onsdag 21. juni

I dag møter jeg i Stortinget for siste gang – for denne gang. Det har vært en reise med mange gleder, og noen sorger.

Jeg hadde egentlig planen klar sommeren 2005. Jeg skulle gjennomføre en god valgkamp som «kampkandidat» for Buskerud Ap, deretter gi full gass i en ny lederrolle i bedriften jeg jobbet i.

Jeg sa det aldri høyt, men jeg hadde vanskelig for å tro fullt og helt på at det skulle bli stortingsrepresentant av meg. Jeg var faktisk såpass overbevist om at det ikke ville skje at jeg på valgvaken 12. september 2005 var godt i gang med festen da døra slo opp på et møterom på Union Scene i Drammen. Min nærmeste medarbeider ropte: Du er inne! Det foreligger for øvrig et intervju med meg umiddelbart etter dette som jeg er glad skjedde før digitaliseringen av NRK.

Resten er, som det heter, historie. Jeg har laget politikk, frontet politikk og samarbeidet med noen av de fineste folkene i Norge i over et tiår. Jeg har laget statsbudsjett med Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg. Jeg har forsvart dem når vi måtte ta de vanskelige valgene, og jeg har fått dem til å gjøre ting de egentlig ikke hadde planer om å gjøre. Sammen med partifeller i Storting og regjering har jeg fått være med på å endre Norge, og bidratt til å ta vare på det vi setter høyt.

Nå er det slutt. For denne gang. Jeg håper og tror det ikke blir et endelig farvel, for Stortinget er en ekstraordinær plass å være. Men skal Stortinget fortsette å tiltrekke seg kompetente, samfunnsengasjerte mennesker i alle aldre, må det utvikle seg. Fornye seg.

Her er mine tre råd på veien:

Lagtingssalen må bli en av landets mest spennende talerstoler. Da jeg kom på Stortinget i 2005, påla Grunnloven at lovene vi skulle vedta måtte behandles to ganger. Først i Odelstinget, som alle kjente som Stortinget, deretter i det såkalte Lagtinget. Slik er det ikke lengre. Og nå står Lagtingssalen der, en miniutgave av stortingssalen på motsatt side av Vandrehallen, uten å brukes til noe særlig i det hele tatt. Det bør det gjøres noe med. Forslagene til bruk har variert. En Frp-er foreslo – lettere humoristisk – pub i lagtingssalen. Stortingskollega Bård Vegar Solhjell foreslo i 2012 at Lagtingssalen kan bli en arena for verdidebatt og kritisk tekning. Jeg er enig. Talerstolen i det gamle Lagtinget burde brukes til å invitere de fremste intellektuelle tenkerne, teknologene, samfunnsbyggerne og ekspertene verden har å by på. Foredragene kan strømmes på nett slik at alle som vil kan følge. Ja da, jeg vet vi kommer til å få utfordringer om hvem som skal inviteres og formen på det hele. Alle som har fulgt debattene om fredsprisvinner Dalai Lamas besøk til Norge, skjønner det. Men hvor kult hadde det ikke vært å høre nobelprisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz, framtidsvisjonene til Tesla-grunder Elon Musk eller Noubar Afeyan, en av forskerne bak den første kartleggingen av det menneskelige genomet, forelese i Lagtinget? Det er et stort tankekors at mye av den opplyste delen av norsk offentlighet nå skjer på andre arenaer enn i selve Stortinget. Det kan og bør vi gjøre noe med.

Stortinget må få bredere og tyngre utredningskapasitet. Har du noen ganger lurt på hvorfor politikere har en tendens til å mene og love noe når man er i opposisjon for så å endre mening i regjeringskontorene? Det har skjedd oss alle. Selv mine kolleger i Frp kan jo nå holde lange innlegg om hvor kompliserte mange saker viser seg å være.

Stortinget har i dag en meget kompetent og dyktig utredningsseksjon, men jeg mener vi trenger noe mer. Den bør få større kapasitet og være bredere sammensatt. Vi trenger blant annet større tilgang på teknologisk kompetanse og digitalisering. Jeg har mange eksempler på saksområder hvor vi jobber med gode ideer i Stortinget, men hvor de stopper opp fordi det er vanskelig å overskue konsekvensene av selve forslaget. Eller motsatt – vi fremmer forslag som i ettertid viser seg ikke å være særlig smarte fordi relevante motforestillinger ikke var på bordet i tide.

Min erfaring er at norske politikere stort sett er opptatt av å fremme forslag som er kunnskapsbaserte. Det er ikke alltid like lett fra Stortinget. Derfor handler dette også dypest sett om maktforholdet mellom Stortinget og regjeringen. Når samfunnet blir mer komplekst og saksfeltene krever stor presisjon og dybde, bør Stortingets evne til å levere nettopp dette oppgraderes.

Avstemningstidspunktene i Stortinget må endres. Når dette skrives, er det formiddag i Stortinget. Dagens møte i Stortinget er godt i gang. Det er planlagt avstemning en gang mellom kl 18.00 og 20.00 i kveld. Natt til i går var det avstemning i Stortinget kl 01.00. Andre dager kan vi oppleve at det er avstemning tidlig på dagen, og møtet i Stortinget avsluttes før lunsj. Du trenger ikke være spesialist i familieplanlegging for å forstå at dette ikke er bra. Det er noe fullstendig dysfunksjonelt med hele systemet. Men det fine er at det kan endres. De offisielle møtene i Stortinget burde følge den mer normale års- og døgnrytmen i samfunnet. Men motkreftene for endring har vært og er store. For å sikre at stortingsrepresentanter i alle livsfaser kan delta på en likeverdig måte og for å få ned skilsmisseratene på Stortinget, bør derfor avstemningstidspunktet endres. Det er flere måter å løse dette på. Enkelte land har avstemning på et fast tidspunkt hver dag, andre har ett tidspunkt i uka hvor alle sakene som har vært behandlet stemmes over.

Så kjære Stortinget, takk for denne gang! Jeg håper fornyelsen er gjennomført til vi kanskje sees igjen en annen gang.

Se alle

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *