Kunne Petter Uteligger like gjerne vært meg?

Foto: TV2 / Teddy TV. (Teksten første gang publisert på min blogg hos Nettavisen)

Mandag 14. desember, bør du slå på TV-en eller logge deg inn på TV2 Sumo. I 52 dager, har serieskaper Petter Nyquist (37), levd livet som uteligger i Oslo. Serien er brutalt ærlig, nesten ubehagelig å se. Men den viser også en varme og menneskelighet Norge trenger mer av. Jeg har vært så heldig å se deler av serien på forhånd. Det har ført til mange tanker.

Noen uker før jeg fikk se deler av «Petter Uteligger», var jeg på renunion med gamleklassen min fra Veiavangen ungdomsskole i Mjøndalen. Vi koste oss skikkelig. Men vi snakket også om hvor tilfeldig veier livet har tatt for mange av oss.

I «Petter Uteligger», møter vi blant annet Steffen. I tredje episode, ser vi ham gå nedover Arbeidergata i Mjøndalen. I de samme gatene har jeg vokst opp. Hvordan endte Steffen opp som en sterkt rusavhengig person som lever store deler av livet sitt på gata mens andre av oss lever trygge, gode liv?

Jeg har dessverre ikke svaret. Til det er årsakene for komplekse, og sammenhengende ikke tydelige nok. Men jeg håper serien til Petter og TV2 kan sette i gang en ny debatt om de mange ting som berører menneskene som faller utenfor i Norge.

Det første vi skal gjøre, er å møte folk vi ser på gata på en menneskelig måte. Med et smil, med respekt. Og vi skal støtte opp om alle enkeltpersonene, familiene og de frivillige organisasjonene som gjør livet på gata litt mer til å bære: Varm mat, en seng å sove i av og til, og omsorg.

Men jeg håper ikke vi stopper opp ved det rent akutte.

Serien bør også sette i gang en ny debatt om ruspolitikken. Serien viser mange enkeltmennesker Petter blir kjent med. Gjennomgangstonen er rus, og en avhengighet sterkere enn alt annet på jord. At sterkt rusavhengige mennesker møtes og konfronteres av vektere og politi på gata, er ikke Norge verdig. De bør i stedet møtes med en hjelp ? spesielt helsehjelp. Og da mener jeg at ingenting skal være uprøvd ? heller ikke såkalt heroinassistert behandling for mennesker som har prøvd absolutt alt. Jeg synes i alle fall ikke vi som ikke er fagfolk, skal stille oss som moralske overdommere og si at legespesialister som er eksperter på rusavhengighet ikke skal kunne forskrive den behandlingen som passer best for hver enkelt.

I tillegg må rusbehandling, boliger, aktivitet, tilknytning til familie og venner og mening i hverdagen henge sammen på en helt annen måte enn tilfellet er i dag. Uten at jeg vet dette sikkert, vil jeg tippe at flere av menneskene vi møter i Petter Uteligger har vært inn og ut av rusbehandling en rekke ganger. Ofte glipper det etter endt behandling. Dette handler ofte om det vi kaller ettervernet ikke er på plass.

I kreftbehandlingen, har man nå startet med såkalte «pakkeforløp». Dette betyr at alt i behandlingen sees helhetlig og med rett fremdrift for pasienten. Rusbehandlingen hadde også trengt sitt «pakkeforløp». Ikke som et standardisert opplegg hvor en løsning skal passe for alle, men med «myke pakker». En tilpasset, forpliktende og operativ plan som tar for seg alt fra avrusning, til det hverdagslivet man senere skal mestre. Slik skal det egentlig være i dag, men «alle» vet at det ikke fungerer sånn i praksis. Regjeringen har prisverdig nok lagt frem en opptrappingsplan for rusfeltet. Hvor god den er, er det delt meninger om. Jeg vil uansett forsøke å gjøre den bedre. Mer konkret. Jeg hører gjerne fra deg om hva du mener den bør inneholde.

Tilbake til Steffen. Selv om vi ikke kjenner hverandre, er jeg sikker på at vi har sett hverandre mange ganger. Mjøndalen er ikke større enn det.

Han sier i serien at han «elsker og hater heroinen på samme tid». Så sterkt virker avhengighet. Det er vår jobb som samfunn å stille opp i større grad enn i dag, slik at Steffen og andre får en reell sjanse til å bryte med det rushelvete av et liv han og andre basker med.

Se alle

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *