Alt for pasienten

Pasienten er viktigst. På sykehuset, sykehjemmet, legekontoret eller akutten skal personen som trenger hjelp være det selvsagte midtpunktet.

Hun skal være selve navet som alt dreier seg rundt. Dette mener alle. Men kan vi med hånden på hjertet si at alle pasienter opplever det slik i dag? Svaret på det er nei. Da må vi gjøre noe med det.

Helseminister Bent Høie (H) snakker om å skape «pasientens helsetjeneste». Vel og bra, men jeg vil lansere en annen visjon for helsetjenesten i landet vårt. Sammen skal vi gjøre alt for pasienten. Og spør du meg, er dette noe annet enn hva helseministeren prater om.

Intensjonen til Høie er nok god. Men slik regjeringen og Høyres politikk må forstås, skal helsetjenesten i større grad enn i dag handle om å legge til rette for individuelle valg og større konkurranse. I bunnen ligger høyresidens tro på at valg og konkurranse i seg selv fører til kvalitet.

I Høyre og Frps regjeringsplattform står det for eksempel at velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester, og at det er «helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet». Dette ser vi også i praksis gjennom forslag om fri etableringsrett for private sykehus og økt stykkprisfinansiering direkte til den tjenesteprodusent forbrukeren velger. De vil legge til rette for markedsutvikling.

I mange sammenhenger er jeg enig i at konkurranse er et godt virkemiddel. Innenfor helse og omsorg er jeg sikker på at det ikke er det. I en mer konkurransedrevet helse- og omsorgstjeneste er jeg redd markedsandeler blir viktigere enn samarbeid, at profitt blir viktigere enn kvalitet, og at pasienten som kunde blir viktigere enn pasienten som menneske i en sårbar situasjon.

Derfor mener jeg velferdstjenester ikke egner seg for markedet. Folk er mennesker, ikke kunder, der de går over terskelen til sykehuset eller fastlegekontoret. Sykehus er noe annet enn et supermarked.

Vi vet at helsesektoren hele tiden vil være under omstilling, fordi den er avhengig av medisinsk og teknologisk utvikling. Det betyr stadig radikale endringer, ny teknologi, nye måter å tenke på, andre måter å jobbe på som krever ny organisering. Da må det også mer og bedre samarbeid til mellom ledelse og ansatte, økt involvering og aktivt medarbeiderskap med tillit, ansvar og deltakelse. Derfor bør landet vårt arbeide etter en annen visjon for norske pasienter.

Jeg mener å sette pasienten i sentrum betyr å koordinere alle kreftene rundt henne – organisert på en måte som gjør at hun faktisk opplever å bli ivaretatt på best mulig måte. Og helt uavhengig av om du er frisk nok, ressurssterk nok eller har pårørende som kan gjøre krevende, «frie» valg for en i en sårbar, krevende situasjon i livet.

Jeg mener derfor at alle som er ansatt på sykehus, helsehus, sykestue, sykehjem, eller andre helse- og omsorgstjenester skal ha ett felles mål – nemlig at pasienten har en god opplevelse av tjenesten som gis, og at de møter dyktige ansatte som gir trygg omsorg og behandling av høy kvalitet. I bunnen ligger tillit til fagfolkenes vurderinger, respekt for pasienten, og tydelig ansvar.

Tillit, fordi samspill og riktig bruk av kompetanse i helse- og omsorgstjenesten må være basert på tillit. Respekt, fordi det handler om å se folk – på ordentlig. Ansvar, fordi hver enkelt ansatt i den norske helse- og omsorgstjenesten, enten han skifter lyspærer eller står for laseroperasjonen, om hun skifter laken eller styrer skalpellen, har ansvar for at pasienten opplever et best mulig møte sykehuset eller legekontoret.

Hver enkelt skal vite hva oppdraget er. Nemlig: alt for pasienten! Møter med mange ansatte i helse- og omsorgstjenesten har gjort meg overbevist om at de vet hva oppdraget er. Det er likevel et svært viktig lederansvar å få det inn i alle ledd av helse- og omsorgstjenesten. Ansvaret ligger derfor hos ledelsen på hvert sykehus og i hver kommune, men også hos oss på Stortinget og de i regjering. Samtidig mener jeg at den enkelte helse- og omsorgsarbeider har ansvar for å bidra til at alt dreier seg om pasienten.

Vi må tørre å tenke annerledes. Vi må stille spørsmål på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten: Fungerer avdelingen optimalt til beste for pasienten? Fungerer teamet til beste for pasienten? Er bygget organisert slik at vi gjør alt for pasienten? Har vi IKT-systemer som bidrar til at vi kan gjøre alt for pasienten? Har vi kvalitetsrutiner som sikrer at vi alle gjør alt for pasienten?

Når alt dreier seg om pasienten, er ting i bevegelse, og det blir rom for stadig utvikling, fornyelse og forbedring. Det er vår felles oppgave som politikere å påse at denne bevegelsen går i riktig retning. Det er dette Høie og regjeringen burde konsentrere seg om. I stedet blir det tydeligere og tydeligere for meg at de bruker mye krefter på å planlegge og utrede reformer som vil bidra til mer markedstenking, mer byråkrati og mer konkurranse. Det er feil retning.