Hva er en investering i framtiden?

Regjeringen har de siste ukene vært skyteskive fra både øst og vest. Køen av kritikere har vært lang og bestått av alt fra NHO og bedriftsledere til enkelte i den rød-grønne leiren. Budskapet deres er imidlertid likt, nemlig at ”Norge råtner på rot” fordi vi ikke investerer nok i infrastruktur. Alle er enig i at regjeringen bruker for mye penger på drift og altfor lite penger på investering. Jeg mener kritikerne mildt sagt er på ville veier. Hvorfor?

Det blir svært kunstig å lage et skille mellom hva vi kaller drift og investering i fellesskapets pengebruk. Flere mener staten bruker for mye penger på ”drift”. Det høres jo ut som noe mange kan være enig i. Men hva skjuler det seg bak «driften av offentlig sektor»? Folk som mener vi bruker for mye på «drift», mener altså at vi bevilger for mange kroner til barnehageplasser, barnevern, høyskoler, forskning og universiteter. Mener de virkelig at penger til barn og unges kunnskap ikke er investering i fremtiden? Og synes de virkelig at det er viktigere å ”investere” i noen ekstra meter asfalt, enn det er å investere i utdanning og barnevern for fremtidige generasjoner? For meg finnes det ingenting viktigere enn å investere fellesskapets penger i god oppvekst og utdanning for barn og unge. Det er deres kunnskap og arbeidskraft som skal bære fremtidens næringsliv og velferdssamfunn. Men jeg mener også at veier og jernbane har vært forsømt i alt for mange år! Derfor har vi også fått vedtatt at vi skal bruke 100 milliarder mer på vei og bane de neste 10 årene. Sånt får man til når man ikke lover seg bort i skattekutt i milliardklassen – en regning høyresiden har til gode å vise hvordan de vil gjøre opp.

Norge må føre en forsvarlig økonomisk politikk som gjør at industriarbeidsplasser overlever, og at presset på renten ikke øker. Når enkelte vil pøse ut oljepenger til investeringer i Norge, vil det styrke kronen og bety at norske varer blir dyrere å selge i utlandet. Norske eksportbedrifter står dermed i fare for å tape i kampen mot utenlandske bedrifter og risikerer å måtte si opp folk. Arbeidsledigheten vil da stige, renten vil gå opp og ramme folk med hus- og billån gjennom økte utgifter. For å holde folk i jobb, og hindre en særnorsk høy rente, er det viktig at vi fører en ansvarlig og forutsigbar økonomisk politikk. NHO har også understreket at vi må holde oss innenfor handlingsregelen når det gjelder oljepengebruk for å ivareta konkurranseutsatt næringsliv.

Det er umulig å ”budsjettere” uten å måtte prioritere. Flere etterlyser nye tenkemåter fra Finansdepartementet. Det høres forlokkende ut. Men det er dessverre ikke slik at ulike budsjetteringsformer eller regnskapsprinsipper gir mer penger i lommeboka. Alle former for ”kreativ bokføring”, med sikte på å holde noen utgifter utenfor alminnelig prioritering, øker ikke pengesekken staten kan brukes i neste års budsjett. Vi politikere må faktisk prioritere – vi må være modige nok til å si at noe er viktigere enn noe annet. Regjeringen prioriterer både penger til barnehage, utdanning og infrastruktur i årets statsbudsjett. Om vi kaller det drift eller investeringer er ikke det viktigste. Langt viktigere er det at vi investerer både i mennesker og infrastruktur for fremtiden. Slik kan velferdsstaten bestå også for våre barn og barn.

Hva mener dere vil være den viktigste investeringen i framtiden?

Se alle

7 kommentarer

  1. Hei Torgeir!

    Må innrømme at jeg hadde litt medfølelse med dere under budsjettkonferansen. Høyre sier at dere "rydder etter nachspielet", mens Jensen står klar til å bruke hele oljefondet på neste vorspiel… Det er da en skjønner at politikk er en kunst.

    Jeg er enig med deg i at et skille mellom drift og investering blir for enkelt. Dessverre er det slik at investering i mennesker er vanskelig å måle. Det er også slik at en del investeringer kaster mye av se – også i et mye lengre perspektiv enn det vi er vant til å tenke over…

    Oljen tar slutt, mens vind, bølger, vann har vi alltid her. Det kræsjlander økonomiske forestillinger med en evig kontantstrøm. Investeringer i infrastruktur skaper nettverkseffekter som er vanskelige å måle. Gardermobanen førte til at eiendomsprisen i Lillestrøm ble firedoblet, og at det ble like sentralt å bo på Majorstua og Lillestrøm i.f.t. Oslo S. Vi reiser mye i dette landet, og en forsering av jernbane ville være noe for fremtiden! Personlig synes jeg det er pinlig at fx Spania skal være årtier foran Norge. Nå kan man selvsagt si vi er få, men samtidig reiser vi MYE! Jeg tror at en sammenbinding av Bergen – Stavanger – Kristiansand – Oslo ville betydd utrolig mye!

    Flyten av kompetanse ville da tatt seg opp, og det trenger vi når olja skal bygges ned! Jeg tilhører de som mener at Norge må komme seg ut av oljetåka, og ta sikte på å være ledende i neste bølge også. Dessverre går startskuddet på den nå (hvis det ikke allerede har gått), og da er det kjedelig å sitte her med oljefeber. Heldigvis tror jeg fortsatt det er tid, men det må handles. Jeg bor i Kristiansand, og der er det mye industri for fremtiden, selv om Node Sør både i str og omsetning er veldig stor i forhold.

    Når det gjeler drift, så synes jeg også en skal se på HVA som driftes. Det har vært mye snakk om sykelønn, og flere hundre tusen utenfor arbeidsmarkedet på forskjellige stønader. Her er det STORE muligheter for å gjøre MYE. Ta fram igjen dette til Gerhardsen: Gjør din plikt, krev din rett (i den rekkefølgen). Alle kan bidra med NOE. Nå er det en voldsom insider/outsider-holdning i arbeidsmarkedet. Dette kan IKKE fortsette.

    Mye av drift går også til reperasjon i forhold til forskjellige helseting. Forebyggende arbeid er vanskelig å måle, men vikitg! Strenge regler for grønne lunger, allmenhetens tilgang til friluftsområder og strandsone, restriktiv alkoholpolitikk, mange gulrøtter for de som går og sykler til jobb (hvorfor må en skatte av firmabusskort og firmasykkel, men IKKE av firmaparkeringsplass???), osv osv…

    Jeg vet jo ikke hva du kan få tak i av data, men det aner meg at egalitetsindeksen i Norge har tatt ganske mye av siste 20 årene (alts forskjellene mellom folk). Når jeg leser DN på lørdagene, så er det liksom helt naturlig med lønninger på tosifrede millionbeløp. En annen side som det ikke er skrevet noe om er indeksen blant barn. En enslig mor med dårlig råd og en far som har stukket av kan ikke dra på ferie, mens et annet skilsmissebarn med to ressurssterke foreldre får dobbelt av alt. Tror det meste av forskning viser at økende forskjeller betyr økende uro, vold, rusbruk osv… Da er dette noe en bør se nærmere på!

    Når det gjelder næringsliv, så tror jeg også det er MYE en kan gjøre. Særlig burde det være lettere å starte for seg selv. Reglene rundt bl.a. mva er svært intrikate, og jeg ga tidlig opp (driver en veldig lite enkeltmannsforetak), og overlot dette til regnskapsfører. I fjor brukte jeg neste 20% av omsetningen til å føre regnskap! En momsgrense på 50.000 er altfor lav. I England er det 75.000 pund! Altså 15x så mye! Revisorer i AS under en omsetning på 5 mill er også overkill tror jeg. Jeg synes personlig skattetrykket er helt OK, men kunne det ikke vært mulig å betale dette på en enklere måte???

    Det hadde også vært på sin plass å bruke avgifter/subsidier på en sånn måte at det fremmer en grønn økonomi. Altså mindre skatt på inntekt, men mer skatt på forbruk. Dette vil gjøre folk mye mer bevisste – og for staten må det selvsagt være et nullsumspill.

    Listen kunne gjøres veldig lang… Ønsker dere lykke til!

    Svar

  2. Øivind Fjeldheim 26. mars 2010 kl. 12:15

    Først og fremst er jeg enig i at skattelettelser ikke er veien til økte investeringer, det være seg i infrastruktur eller utdanning som gir avkastning i fremtiden. Samtidig er Norge i en veldig spesiell situasjon, som vi kan velge å møte på ulike måter. Vi kan velge det sikre alternativet, – som vi gjør nå, gjennom å holde så mye som mulig av oljepengene ute av norsk økonomi, for at denne ikke skal gå helt av skaftet.
    Så spørs det hva et såkalt "ansvarlig alternativ" kunne få ut på.

    Dersom, og jeg understreker dersom, det lot seg gjøre å hente kvalifiserte gjestearbeidere fra utlandet – som kom hit, gjorde en jobb for oss, og reiste hjem igjen og brukte lønnen sin i hjemlandet, – da ville vi oppnå en vinn-vinn situasjon: vi fikk omplassert finansformue til realkapital i form av f.eks. nye jernbaner og veier,- som på sikt vil være til gagn. Samtidig ville det være et bidrag fra Norge til å dra igang hjulene igjen etter finanskrisen. Gahr Støre har nylig poengtert at Norges spesielle stilling vil avstedkomme forventninger om at også vi tar et ansvar her. Om dette er måten å ta ansvar på, har han klokelig nok ikke nevnt noe om.

    Vi er i en spesiell stilling, både den nyvundne rikdommen, og med et stort behov for oppgradering av veier, rassikring, tog som står fast når det kommer et snøfall, osv. (satt litt på spissen da).

    Jeg ser en lang rekke av hindringer for alternativet med import av gjestearbeidere. Et slikt scenario er uoversiktlig, kronglete og byr på mange utfordringer. Til tross for dette har jeg en viss fascinasjon for ideen.

    Øivind Fjeldheim.

    Svar

  3. Det er ingen i diskusjonen som setter barnehager opp mot veier, Torgeir.
    Bare deg.
    Staten har masse å ta av og klarer fint et godt barnehagetilbud OG også infrastruktur.

    Om det er slik du sier må du nesten si meg :
    Norge er nå på toppen av inntektene sine i overskuelig fremtid. Vi VET at inntektene fra oljen kommer til å gå nedover nå.
    Og vi VET at utgiftene til eldre og syke kommer til å øke sterkt.
    Dette vil hindre ytterligere satsing på infrastruktur om man følger ditt argument.
    Er dette ansvarlig ?
    Må vi vente 100 år på veier i dette landet ?

    Vi vet at NAV kaster brukte rullestoler i stedet for å sette i stand og få de ut. Hvorfor ? Jo – regnskapssystemet deres sier at varer er kontantbetalt og har null verdi. Det lønner seg ikke å sette det i stand for da får man utgifter på ansettelser, utstyr, lokaler til varer som er verdt 0 kroner.
    Vi vet at syke venter så lenge på operasjoner at NAVs utbetalinger i ventetiden overgår utgiften til operasjonen.
    TV2 viste i høst to damer som venter på fedmeoperasjoner. Hun ene 21 år og 125 kilo må vente i 5 år.
    Hun er frisk i dag, men hun kommer til å bli syk i ledd og rygg innen 5 år.
    Den andre var eldre og hun fikk beskjed om å vente i 3 år. Hun hadde 200 (!!!) sykedager i året fra jobben sin pga knær, muskler, rygg, sukkersyke osv.
    Operasjonen koster like mye som NAV betaler på et eneste år. Dermed velger staten en løsning som er 4 ganger så dyr (3 x år på sykepenger og selve operasjonen).

    Ei venninne fikk muskelbetennelse i armen. Hun fikk beskjed av legen at hun måtte vente 7 uker på en CT før han kunne behandle dette. Hun jobber i butikk og fikk ikke lov til å jobbe og løfte varer, så hun ble sykemeldt.
    Jenta er et arbeidsjern og ønsker karriere i butikken så hun ringte Volvat. De sa "Kom om 3 dager, det koster 7000 kr".
    Hun gjorde selvfølgelig det. Staten var altså innstillt på å heller gi henne over 40.000 i NAV penger enn å investere 7000.

    Regnskapssystemet gjør hele systemet pill rottent. I stedet for å avvise Lundteigens forslag bør du sette deg inn i hva hans forslag betyr i praksis!

    Svar

  4. Du bommer dessverre kraftig i argumentasjonen din, fordi du ikke ser forskjellen mellom investeringer som udiskutabelt gir en direkte positiv avkastning og forbruk, hvor man ikke kan se en direkte avkastning og hvor man gjerne kunne oppnådd de samme resultatene ved å gjøre andre tiltak enn å bruke penger. Dessverre er vi i Norge nå blitt så vant til at "alt" skal løses med pengebruk at vi har fått en politikerskare (deg inkludert) som absolutt burde gjøre annet enn å styre en nasjon.

    Noen eksempler:

    A) Dersom AS Norge investerer 300 mrd i veibygging gjennom prosjekter som Haukeliveien og kortere og bedre veier mellom de større byene kan vi årlig hente inn en avkastning på 60-80 mrd kroner i reduserte utgifter til trafikkskader, reduserte kostnader for næringsliv osv. Dette er rene kroner vi kan regne oss frem til at AS Norge vil spare fra første dag investeringen er realisert.

    B) Bruker AS Norge 30 mrd ekstra på skole, vil vi høyst sannsynlig sitte igjen med en like dårlig skole om fem og ti år. Det skyldes rett og slett at de politiske føringene er det som bestemmer "avkastningen" og ikke enda mere penger inn i "sluket". Dette vil altså ikke være en investering, men en politisk dekkoperasjon for dårlig ledelse og politikk.

    C) Bruker vi 300 mrd på "Lyntog" vil vi pådra oss årlige drifts- og vedlikeholdskostnader på 10-30 mrd og oppnå ingen eller liten gevinst i forhold til alterntivene som allerede finnes (fly/bil/buss). Dette er altså en investering som ikke lønner seg.

    Jeg håper du og dine kolleger i partiet og finansdep. finner dere noe annet å gjøre og slutter å prate tøv om økonomi, som dere tydeligvis ikke forstår noesomhelst av.

    God bedring.

    Svar

  5. Det er synd at oppfatningen av at en krone brukt i statsbudsjettet er en krone brukt. Det er en vesensforskjell på hvordan krona blir brukt. En trenger ikke gå lenger enn til sin private lommebok. Her er det tre muligheter:
    1. Penger brukt på rent forbruk er penger brukt. (Husleie, strøm, bensin, mat osv.)
    2. Penger brukt på å skaffe seg kunskap og kompetanse er penger brukt for å øke sine inntekter.
    3. Penger brukt på hus og transportmidler er penger brukt for å redusere utgifter til daglig drift. (mindre strømutgifter, lavere kostnad til bil osv.)
    Det er her den store forskjellen mellom pengebruk i privat og offentlig sektor ligger. Jeg tror ikke en behøver stor økonomisk utdannelse for å se dette.

    Svar

  6. Vidar.
    Det er noe rart med akkurat det der, ja.
    Jeg er medeier i et par selskaper.

    Det er faktisk litt forskjell på om vi i de selskapene bruker penger på vedlikehold og oppgradering enn om vi tar pengene i utbytte.

    For bedriften koster det penger uansett – men fremtiden for bedriften blir vesentlig forskjellig.

    Jeg håper lederen for stortingets finanskomite har evne til å tenke slike tanker.

    Svar

  7. Det gis såvidt jeg vet nærmere 30 milliarder ibarnehagestøtte slik at foreldrebetalingen i barnehagene nå ligger på et latterlig lavt nivå. Flertallet av småbarnsforeldrene har råd til å betale den faktiske kostnaden for en barnehageplass. I dag sponser skattebetalerne denne kravstore generasjonen der mange bruker pengene på dyre hus, biler og utenlandsreiser, samtidig som de ser ned på dem som er med å finansierer dette.
    Selvfølgelig finnes det alenefedre eller mødre som trenger billig eller gratis barnehageplass, og de bør da få det. La ordningen bli behovsprøvd og jeg vil tippe at et stort mindretall kan dokumentere et reelt behov for billig eller gratis plass. Kanskje det med en slik ording "bare" har vært behov for å bruke rundt 5 milliarder til formålet og således bidro til at handlingsregelen blir holdt.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.