Det norske modellen ville vært annerledes om vi hadde gjennomført høyresidens politikk på mange ulike områder. Den norske modellen ville vært en helt annen modell dersom FrP og Høyre hadde styrt.
Den norske samfunnsmodellen scorer bra mange internasjonale undersøkelser om dagen:
– FNs human development Index http://hdr.undp.org/en/statistics/
– Properity index: http://www.prosperity.com/country.aspx?id=NO
– Doing Business: http://www.doingbusiness.org/data/exploreeconomies/norway
Men selv om mye er bra, er det mange ting som kan bli bedre i Norge. Og det hjelper lite at Norge gjør det bra i internasjonale kåringer når du ikke får den hjelpen eller støtten du trenger enten innen eldreomsorg eller i arbeidslivet. Men det er viktige funn som bør inspirere oss til fortsatt innsats, og det er viktig funn å vise når enkelte partier forsøker å fremstille Norge som et land som har havnet fullstendig i bakleksa.
Vi lykkes godt fordi vi styrer etter den norske samfunnsmodellen. Det er noen som mener at den norske modellen bare eksisterer, at den ikke har blitt til gjennom politiske valg. Det er feil.
Jeg skal nevne noen områder hvor jeg mener at deres politikk vil bryte med kjernen i norske modellen (bær over med meg at dette blir en litt lengre post enn vanlig):
Arbeidsliv:
Den viktigste delen av den norske modellen er å føre en politikk som holder ledigheten nede og sysselsettingen høy. Norge har Europas laveste arbeidsledighet. I en rekke europeiske land ser vi ledighetstall på langt over 10 prosent. I Norge har vi klart å holde ledigheten lav i en periode med finanskrise og store utfordringer i den internasjonale økonomien. Det er vår største seier.
Arbeidslinja har hele tiden stått sentralt for denne regjeringen, og god utnyttelse av arbeidskraften er helt avgjørende for å opprettholde velferden framover.
Derfor må vi sørge for å jobbe for et mer inkluderende arbeidsliv og vi må skape flere nye arbeidsplasser. Men da er det det vi må gjøre – ikke angripe statistikken eller sette en merkelapp på dem som av ulike grunner mottar ulike trygdeordninger.
Vi brukte mye av forrige periode til å slå tilbake høyrepolitikken i arbeidslivet. Vi må ikke glemme at de foreslo en rekke tiltak som ville svekket arbeidstakernes rettigheter.
– De ville undergrave normalarbeidsdagen, og åpnet for avtaler om 13 timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke – uten overtid.
– De ville åpne for større bruk av midlertidige ansettelser.
– De ville svekke stillingsvernet og de tillitsvalgtes innflytelse.
Men det har skjedd noe på høyresiden i norsk politikk siden disse slagene sto. Tyngdepunktet har forskjøvet seg dramatisk mot høyre.
Det eneste borgelige regjeringsalternativet som i dag er realistisk er en regjering som inkluderer FrP.
Når vi leser i FrPs program at ”Et fritt arbeidsmarked fungerer (..) ikke godt så lenge monopolliknende organisasjoner inngår avtaler sentralt for arbeidstakere og arbeidsgivere” så er det ganske enkelt å forstå at en regjering som inkluderer FrP ikke akkurat vil være arbeidstakervennlig.
Finansiering av velferdsstaten:
Jeg har tidligere skrevet om Frp-taksameteret som har løpt helt løpsk. Jeg skal få oppdatert tallene når de nå snart legger fram sitt alternative statsbudsjett, men det er klart at en fremtidig Frp-dominert regjering må få gjennomslag for store skattekutt. Og siden Høyre gang på gang «garanterer» at dette skal skje innenfor rammen av det som er forsvarlig styring, må dette bety velferdskutt over en lav sko. Man kommer ikke utenfom at store skattekutt, betyr velferdskutt på norsk.
Et tredje område jeg tidligere har skrevet om, er likestillingen. Likestilling er et kjennetegn i den norske modellen. Men nå går Høyre og Frp til angrep på pappapermisjonen og det vil etter min mening sette likestillingen langt tilbake.
Dette er noen eksempler på politikk som oppstår i skjæringspunktet mellom de to største høyre-partiene. Jeg liker ikke det jeg ser. Og at dette skal være politikk som bygger opp under den norske samfunnsmodellen, er det reneste nonsense.