Foto: Av og til.
Norges neste store prosjekt må handle om å sikre våre felles interesser i møte med de globale internettselskapene (plattformselskapene) og deres ferd mot et digitalt data-herredømme.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv onsdag 27. september 2017
Da den andre industrielle revolusjonen slo inn med full kraft mot slutten av det 18. århundre, oppsto det et behov som arbeiderbevegelsen dekket. Trygghet for jobb, trygghet på jobb og i samfunnet – og arbeidskraftens rettmessige andel av verdiskapingen.
På 1990-tallet brukte vi samme medisin i møte med stor arbeidsløshet og grunnleggende endringer i arbeidslivet.
Midt i den fjerde industrielle revolusjonen, hvor jobber erstattes av automatisering og robotisering, er behovene akkurat de samme. Men politikken vi møter utfordringene med, er i beste fall uklar. Sosialdemokratiets unike evne til å beholde det samme målet, men stadig tilpasse virkemidlene – politikken – må vise seg nå. Raskt.
I møte med teknologigigantene og digitalisering av arbeidslivet møter Norge utviklingen med tilpasningsstrategier. Men det er ikke «naturgitt» at det nye, globale arbeidslivet skal utvikle seg på en helt bestemt måte. Det blir sånn fordi politikken i Norge ikke henger med.
La meg gi noen eksempler. Det er EU, ikke Norge, som nå driver politisk nybrottsarbeid i personvernspørsmålene. I juni ga EU-kommisjonen Google en bot på 2,4 milliarder euro for brudd på konkurransereglene. Tyskland og Frankrike har varslet en ny, europeisk skatt for internettselskapene.
Hvor er Norge? Hva er vår holdning og vår politikk?
Hvis vi ser bort fra et utdatert Datatilsyn som sier «nei, nei, nei» på autopilot og en statsminister som soler seg i glansen på åpningen av Facebooks «norgeskontor», er det lite aktivt å spore.
Og hva gjør vi i Arbeiderpartiet?
Vi blir usikre. Vi har alltid vært et teknologioptimistisk parti, som på vårt beste omfavner endring. Men i frykt for ikke å fremstå som «moderne», fremstår vi unnfalne og prater lite om skyggesidene utviklingen fører med seg.
Denne unnfallenheten er ikke bærekraftig. Arbeiderpartiet bør derfor stille seg i spissen for et globalt initiativ for felles personvernregler og likeverdige konkurranse- og skatteregler som stiller tøffe og helt nødvendige krav til plattformselskapene.
Men først og fremst bør Arbeiderpartiet utvikle politikk og ta ansvar for to store prosjekter for landet vårt.
Arbeiderpartiet snakket mye om «kompetansereform» i valgkampen. Det er et bra sted å begynne. Men det må fylles med innhold. Og masse ressurser. Vi kan bruke samme oppskrift som på 90-tallet, da vi i møte med arbeidsledighet og et arbeidsliv i endring etablerte det såkalte «solidaritetsalternativet». Staten bidrar med penger, forskning og utdanningskapasitet. Næringslivet bidrar med penger og innovasjon. Arbeidstakerne avstår fra store lønnstillegg mot et løfte om kontinuerlig læring og utvikling. Slik kan Norge få den tryggeste, og mest digitalt kompetente arbeidsstyrken i verden. Jeg kaller det et «digitalt solidaritetsalternativ».
I tillegg må vi starte et storstilt utviklings- og investeringsprogram for digitalisering av offentlig sektor. Det skjer mye bra, men det går så altfor, altfor sakte! Det må være mulig for et land som Norge, som har kolonisert havbunnen med avansert teknologi, å få på plass en helt ny digital infrastruktur for landet vårt. Vi er tross alt ikke mer enn fem millioner innbyggere.
Skal vi få til det, må vi lage en digital masterplan for disse investeringene og sende en klar melding ut til verdens fremste utviklere: Kom til oss, det er i Norge det skjer! Her skal dere få tilgang på de største utfordringene, knekke de største samfunnsnyttige nøttene og utvikle banebrytende tjenester og digital arkitektur. Kombinert med de fremste miljøene i Norge kan vi sette gullstandarden for morgendagens velferdsstat og skape helt nye næringer i Norge.
Teknologi og digital transformasjon vil forandre livene vi lever på en fantastisk måte. Men politikken må være styrende, slik at fremskrittene kommer alle til gode. Her er det et stort politisk tomrom i Norge. Et teknologioptimistisk parti med tro på fremtiden, det største i Norge, må ta det ansvaret. Arbeiderpartiet har tradisjonene, verktøyene og erfaringen til å gjøre det