Hvorfor Sigbjørn Johnsen (Ap) har rett og Ketil Solvik-Olsen (Frp) tar feil

I flere avisinnlegg og i dag på sin egen blogg, fortsetter FrPs finanspolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen forsvaret av sin ”hjemmesnekrede” nye handlingsregel. Men om regelen er ”ny” så er innholdet det samme som før. Frp har i en rekke år ikke lagt skjul på at de ønsker å bruke langt mer oljepenger enn det resten av partiene på Stortinget mener er forsvarlig. Det er det dette forslaget også handler om.

Før brukte de mer penger gjennom såkalte ”utenlandsbudsjett” og lignende konstruksjoner. Nå skal gjøres ved å for eksempel finansiere veiinvesteringer  gjennom såkalte veifond på utsiden av Statsbudsjettet. Solvik-Olsen sammenligner dette blant annet med dagens system for investeringer i strømnettet og i flyplasser, og mener investeringer i Statnett/Avinor og i vei/bane burde vært lik. Det er skivebom. Ja, Statnett og Avinor er eksempler på statlige selskaper som lånefinansierer investeringer, men merk dere; lånene de tar opp tilbakebetales gjennom brukerfinansiering i form av nett-tariffer og flyplassavgifter – ikke med bevilgninger på statsbudsjettet. Potensialet for brukerfinansiering av vei og jernbane er langt mer begrenset, og siden FrP er mot både bompenger (i alle fall sentralt i partiet) og veibruksavgifter, er det uklart hvordan de mener veiene skal generere inntekter på samme måte. Antakelig må investeringene finansieres med statlige bevilgninger. Det er jo et greit standpunkt å ta, men det er altså ikke sammenlignbart med Statnett og Avinor, og det er vanskelig å skjønne hvorfor man må ha et eget fond for å gjøre det – vi gjør det jo hvert år over statsbudsjettet.

Den villeste sammenligningen Solvik-Olsen gjør er likevel investeringer i vei vs. investeringer på sokkelen. Hvorfor holdes investeringer i olje utenfor statsbudsjettet, men ikke i vei? Det korte svaret er at avkastningen i investeringer på sokkelen er flere hundre prosent. For hver milliard vi putter inn får vi 15 milliarder tilbake. Investeringer i vei, derimot, har negativ avkastning. Det finnes kun en knapp håndfull samfunnsøkonomisk lønnsomme veiprosjekter i Nasjonal transportplan. Jeg er svært opptatt av bedre veier. Det er derfor vi har rustet opp bevilgningen til veier kraftig de siste årene. Men veier har ikke det ved seg at de i seg selv skaffer netto masse penger tilbake til felleskassa.

Da Solvik-Olsen og jeg i dag kommenterte framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett på TV2 Nyhetskanalen, hevdet Solvik-Olsen at Regjeringens bevilgninger til såkornfond foretas utenfor Statsbudsjettet, og at det dermed må være greit at FrP vil finansiere asfalt utenfor budsjettet. Det er også et bomskudd. Såkornsfond er ny risikokapital til bedrifter i en startfase og vil gi felleskassa inntekter. Vi putter inn penger i bedrifter som vokser og vi får etter hvert våre penger tilbake. I cash. Som vi kan bruke på andre ting i neste runde. Det er veldig mye bra å si om veier. Det er derfor vi har rustet opp bevilgningene til bygging og vedlikehold av veier og jernbane kraftig de siste årene. Men veier gir ikke i seg selv store cash inntekter tilbake til felleskassa, og i et samfunnsøkonomisk regnestykke, er faktisk de aller fleste veiprosjektene i Norge ulønnsomme.  Jeg tror det var tidligere finansminister Per Kristian Foss som engang sa: Pensjonister kan ikke leve av asfalt.

Så vet vi at Såkornsfond er forbundet med høy risiko. Derfor er det også midler innenfor budsjettet til å dekke eventuelle tap. Alt foregår altså innenfor sunn budsjetteringsskikk og innefor de ansvarlige rammene handlingsregelen setter. Det gjør at vi ikke mister kontrollen over utgiftene, slik land som har forsøkt seg på de samme triksene som Solvik-Olsen foreslår har gjort. Det Solvik-Olsen nå vil ha er hverken nytenkende eller offensivt, men derimot ordentlig utdatert og umoderne. Det er prøvd ut og forkastet i en rekke andre land.  Hvorfor skal vi ta etter ting som ikke funker? Det finnes ingen gratis penger. Ei heller for Solvik-Olsen.

Se alle