President,
Vi er ett år ut i en ny Stortingsperiode. Det har vært en begivenhetsrik start.
Ny regjering. Ny helseminister. Ny politikk.
Det siste årets dypdykk i helse-Norge har for min egen del vært en fantastisk spennende reise. Det har vært mange flotte møter. Med lidenskapelige ildsjeler. Med inspirerende, inkluderende, verdibaserte ledere. Med dedikerte, varme og innovative ansatte. Og med fornøyde, takknemlige og verdsatte pasienter. Jeg er dypt imponert over veldig mye av det som skjer i norsk helsetjeneste.
Men president,
Fortellingen om den norske helsetjenesten handler også om folk som ikke har fått det de hadde behov for eller krav på. Om pasienter som ikke føler seg sett. Om systemer som ikke snakker sammen. Og om mistillit mellom ledere og ansatte. Det er fortsatt ugjorte oppgaver som krever bedre svar.
Hvor står vi så i dag? Som land? Som helsetjeneste?
Vi vet at mange har det veldig bra i Norge. Folk får helsehjelp – som oftest svært raskt. Vi behandler mer. Vi behandler flere. Og Norge er i dag et av landene i verden med høyest gjennomsnittlig levealder.
Men likevel ser vi store, systematiske forskjeller i helse i den norske befolkningen.
«Det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk.» sies det ofte på spøk. Men det er blodig alvor. Mennesker med høy inntekt er faktisk friskere enn fattige.
Forskning slår utvetydig fast at personer fra høyere sosiale lag målt ved utdanning, yrke eller inntekt – både lever lenger og har bedre helse enn personer fra lavere sosiale lag.
Sosial ulikhet i helse er et rettferdighetsproblem, et levekårsproblem, et folkehelseproblem og et samfunnsøkonomisk problem. I tillegg er det er velferds- og livsstilproblem. Og vi har som samfunn et ansvar for å komme opp med kraftigere lut for å møte dette enn vi har i dag.
President,
Få felter engasjerer mer enn helsepolitikken. Det er ikke underlig. Vi er alle berørt. Som pasient. Som forelder. Som pårørende. Vi møter helsetjenesten i noen av de næreste og mest sårbare faser i livet; ved fødsel, sykdom, liv og død. Livets byggesteiner.
At helse er så viktig for så mange, gjør at vi må tenke oss enda nøyere om;
Hva er de viktigste oppgavene vi nå som samfunn står overfor på helsefeltet? Hva skal vi velge å satse på?
Mitt svar er i seks punkter:
Jeg mener vi må skape en helsetjeneste hvor pasienten er viktigst. Hvor vi gir alt for pasienten. På sykehuset, sykehjemmet, legekontoret eller akutten. Vi må utvikle bedre svar og løsninger på hvordan vi kan fjerne unødvendig venting og flaskehalser i sykehusene og sørge for utvidet åpningstid der vi kan utnytte det medisinske utstyret og sykehusdøgnet bedre.
Jeg mener vi må sikre god kvalitet, ny teknologi og være åpne for innovative metoder i norsk helsetjeneste. Norske fagmiljøer skal kunne være blant de beste i verden på sine områder. Vi må ta i bruk kjent kunnskap raskere, og ny teknologi og behandlingsmetoder, samordne de mest spesialiserte tjenestene og ha en god arbeidsdeling mellom sykehusene.
Jeg mener vi må legge til rette for at folk kan leve gode liv og ta vare på sin egen hverdagshelse. Det er mye snakk og lite handling i dagens folkehelsedebatt. Vi må videre! Særlig må vi å se på hvordan vi bevarer gleden ved å bevege seg og være i aktivitet lengre. Hvorfor er det for eksempel sånn at alle tenåringer slutter med idrett?
Jeg mener det er behov for en ny ruspolitikk som gir bedre svar og bedre resultater enn i dag. Vi vet for lite om kvaliteten på ulike behandlingstilbud. For mange opplever en runddans gjennom behandling og tilbake i rusmisbruk igjen. Det er også behov for en debatt om alkoholens plass i samfunnet uten at det får en moralistisk tone. Det er fortsatt mange barn, enkeltpersoner og familier som basker med en mor, en far, en onkel som drikker så mye at det skaper utrygghet og dårlig livskvalitet. Da går vi i feil retning med en regjering som prioriterer flere flasker vin i taxfree foran frukt til skolebarn.
Jeg mener vi må utvikle bedre svar i eldreomsorgen. På tross av rekordhøye bevilgninger til kommunene, mange tusen flere ansatte og generøse investeringsrammer, ser vi at eldreomsorgen mange steder ikke er god nok. Det krever nye og bedre svar. I tillegg må vi se på hvordan vi kan få plass til å være der for den i familien som trenger hjelp fra sine nærmeste. Sånn at pårørende også skal få rom til å være mer enn pårørende
Og så mener jeg vi må begynne å snakke om livsmestring. I dag er det et av livets tabuer er å ikke takle selve livet. Vi må få større åpenhet diskusjon om at sorg, motgang, tap er også endel av selve livet – ikke sykdom.
Jeg tror også vi trenger en ny opptrappingsplan for psykisk helse. Og da snakker jeg om en opptrappingsplan som skal ta for seg tilbud og forebygging nær der folk lever livene sine: I barnehagen, i nærmiljøet i skolen og på jobben. Viktige stikkord blir bedre kvalitet i skole og barnehage, skolehelsetjenesten, helsestasjon for ungdom, kommunepsykologer og mer samarbeid på tvers.
President,
Sånn vil vi i Arbeiderpartiet bygge Norge. Ved å styrke fellesskapet. Ved å investere i helse. Det mener vi er å investere i oss alle.