Vi kan stå overfor et gjennombrudd i behandlingen av pasienter som er rammet av Multippel sklerose (MS). Derfor bør flere pasienter få tilbud om den nye, og utprøvende behandlingen i Norge.
Det å stå overfor en alvorlig kronisk sykdom og vite at livet aldri skal bli det samme, er en av de tingene som skremmer oss mennesker mest av alt.
Akkurat det opplevde Stine Sichikora-Rustad da hun fikk beskjed om at hun var rammet av en aggressiv form for multippel sklerose (MS). Som medisinstudent var naturligvis Stine smertelig klar over at denne diagnosen kunne gi henne et liv i helsevesenet. Dessverre ikke som lege, men som invalid pasient. Mer brutalt blir det knapt for et menneske i begynnelsen av livet. Jeg møtte Stine da jeg besøkte nevrologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus før jul.
MS en kronisk betennelsessykdom i hjerne og ryggmarg som ofte rammer unge mennesker mellom 20 og 40 år. Hos omtrent 85 prosent av pasientene, starter sykdommen med akutte forverringsepisoder, såkalte MS-attakk. Sykdommen er den vanligste årsaken til sykdomsutløst uførhet hos unge voksne. Vi kjenner ikke grunnen til at MS oppstår, og så langt finnes det ingen helbredende behandling.
Da jeg møtte Stine før jul, var hun tilnærmet helt frisk igjen og skulle snart starte på siste del av medisinstudiene sine. Vi møttes på Haukeland for å snakke om den revolusjonerende MS-behandlingen hun har fått som en av svært få pasienter i Norge. Det er snakk om såkalt stamcellebehandling der man får utført «benmargstransplantasjon» fra egne benmargsceller. Innslaget fra TV2 om besøket vårt kan du se her.
Oppsiktsvekkende resultater
Stine er så langt en av syv som er behandlet her til lands siden 2011. Jeg har fått opplyst at alle disse så langt har hatt et vellykket utfall. De samme tallene tegner seg i andre land, blant annet i Tyskland og Sverige, som har behandlet langt flere og kan vise til svært gode resultater.
Dette tyder på at vi kan stå overfor et gjennombrudd i behandlingen av en gruppe svært alvorlig syke mennesker. Dette er mennesker som uten denne behandlingen står overfor en garantert tilstandsforverring. Det eneste man ellers kan tilby ved attakkpreget MS er bremsemedisiner som forebygger attakker og forsinker invaliditetsutviklingen. For de fleste vil sykdommen fortsette å utvikle seg, med stor risiko for å utvikle alvorlig invaliditet i ung alder.
Øremerkede midler til forsøksbasert behandling
I Arbeiderpartiet mener vi denne situasjonen er såpass ekstraordinær at den bør løses på en særegen måte. Derfor har vi foreslått å bevilge 20 millioner kroner utenom det ordinære helsebudsjettet for å etablere et behandingsbasert forskningsprosjekt som vil gi flere MS-syke stamcelletransplantasjon i Norge. Det fikk vi ikke flertall for i Stortinget, og ballen ligger nå hos helseminister Bent Høie.
Etter mitt syn, bør Høie gi Helse Vest, Haukeland universitetssykehus, Helsedirektoratet og MS-forbundet i oppdrag å utvikle et konkret prosjekt som raskt kan komme i gang.
De som innvender at vi ikke vet nok om stamcelle-behandling ennå, har helt rett. Slik er det med utprøvende medisin og forskning. Det vi vet, er at det har fungert for en del MS-pasienter som ellers sto uten alternativ behandling. Det vi også vet, er at det har vært gjort positive forsøk med stamcellebehandling for andre autoimmune tilstander, som systemisk sklerose, leddgikt, tarmsykdommen Morbus Chron, cøliaki type 2, diabetes type 1 og ALS. Vi vet ikke om stamcellebehandling representerer nytt håp for disse pasientgruppene også, men vi nå vet vi nok til at det bør etablere et særskilt prosjekt for MS-pasientene.
Dette er initiativ som har støtte i fagmiljøet og tilbys med gode resultat i land som er sammenlignbare med Norge. Da må vi komme i gang i større skala i her også.
Samfunnsøkonomisk lønnsomt
Stamcelle-behandling koster omlag 450 000 kr for hver pasient. Det er en engangssum. Til sammenligning er hver MS-pasient avhengig av medisiner til en årlig kostnad på omlag 200 000 kr. Det er tall som burde få enhver helseøkonom til å sperre opp øynene.
Vi snakker her om et fåtall pasienter med en aggressiv sykdom på vei mot invalidiserende tilstander. Mange av dem vil måtte oppleve å bli pleiepasienter. Derfor er det også samfunnsøkonomisk uforsvarlig å ikke tilby denne behandlingen i større grad. Etisk er det direkte problematisk å ikke forsøke.