I diverse innlegg i ulike medier, har Ketil Solvik-Olsen og FrP forsøkt å framstille det som at den norske stat låner ut sparepengene våre billig til utlandet og at vi låner dyrt tilbake for å bygge veier. Det er feil. For det første låner vi ikke ut penger, men vi kjøper statsobligasjoner gjennom Statens pensjonsfond utland. Noen av disse har lav risiko og lav rente, mens andre har høyere risiko og høyere rente. Det forundrer meg at Solvik-Olsen, som benytter enhver anledning til å vise til at «han er økonom» ikke ser ut til å ha skjønt at det er et visst forhold mellom hvor høy risiko en tar og hvor høy avkastning (rente) en kan forvente å få tilbake.
Statens pensjonsfond utland har vokst seg til over 4000 mrd. kroner. I underkant av 40 pst. er investert i statsobligasjoner eller det en kan kalle renteinvesteringer. De sikreste papirene, som f.eks. danske statsobligasjoner som Solvik-Olsen bevisst bruker som eksempel, gir lav rente nettopp fordi de er så sikre. Andre land har mindre sikre papirer som gir høyere renter. I snitt ga renteinvesteringene til pensjonsfondet en avkastning på 7 pst. i 2012. Den samlede avkastningen på Statens pensjonsfond i 2012 var 447 mrd. kroner. Når Solvik-Olsen viser til at de danske renteinvesteringene bare gir 1 pst. rente velger han altså utelukkende å se på de enkeltelementene som gir lavest avkastning, men som er viktige for å redusere samlet risiko. Dette sammenligner han så med de høyeste rentene eller gjennomsnittlig rente som norske bompengeselskaper betaler. Hadde han vært redelig hadde han heller sammenlignet hva vi fikk igjen i snitt av renteinvesteringene med hva bompengeselskapene betaler i snitt på sine lån. Da ville historien blitt at vi «låner ut sparepengene til 7 pst. til utlandet, mens norske bomprosjekter betaler 3,5 pst. rente i snitt», for å låne Solvik-Olsens retorikk. Det passer selvfølgelig ikke inn i budskapet FrP forsøker å formidle.
Dette er likevel ikke poenget. Når Solvik-Olsen tyr til denne typen sammenligninger er det først og fremst for å forvirre. Påstanden om at vi «låner ut billig og låner tilbake dyrt» er ikke bare feil, men det er også som å sammenligne epler og pærer. Det dette egentlig handler om er at FrP, som eneste parti i Norge, ønsker å pøse langt mer oljepenger inn i norsk økonomi. Det vil jeg advare mot. Delvis fordi aktiviteten i norsk økonomi allerede i dag er høy. Å kaste bensin på bålet i denne situasjonen vil kunne føre til økt press på rente og kronekurs, som igjen får konsekvenser for eksportindustrien vår. For det andre er det slik at handlingsregelen, som begrenser oljepengebruken, også legger opp til at fremtidige generasjoner skal kunne nyte godt av den ikke-fornybare ressursen som oljen og gassen vår er. Så lenge vi ikke bruker mer enn avkastningen fra pensjonsfondet vil det i prinsippet ikke kunne bli tomt.
Det det hele bunner ut i er FrPs manglende evne til å prioritere. De sier de ønsker å bruke mer penger på vei. Det gjør vi også. Derfor la Regjeringen i forrige uke frem tidenes samferdselssatsning gjennom en Nasjonal Transportplan (NTP) hvor vi skal bruke 508 mrd. kroner over statsbudsjettet de neste 10 årene. Forskjellen på oss og FrP er at vi kan gjøre dette uten å rokke ved handlingsregelen fordi vi evner å prioritere. FrP har lovt 100 mrd. kroner i skattekutt. På 10 år blir det 1000 mrd. eller omtrent dobbelt så mye som NTP-rammen i samme tidsrom. Fordi FrP ikke evner å prioritere innenfor det et bredt flertall i Stortinget, landets fremste økonomiske miljøer, næringslivet og fagbevegelse mener er en ansvarlig pengebruk, må de ta av pensjonsfondet for å dekke inn alle fagre løfter. Det er ikke Norge tjent med.