Bilde: Johnsen og Micaelsen i Stockholm
De siste ukene har det pågått en debatt om sysselsettingsutviklingen i Norge og Sverige. Høyresiden har vist til at det borgerlig styrte Sverige de siste årene har hatt en høy vekst i sysselsettingen i privat sektor, mens den har gått ned i offentlig sektor. Det bruker høyrepartienes politikere som bevis på at svensk økonomi er mer bærekraftig enn den norske. Tilsvarende bekymrer den veksten vi i Norge har hatt i sysselsettingen i offentlig sektor høyrepartiene. Som «bevis» i debatten brukes gjerne grafen nedenfor, som BI-professor Hilde Bjørnland presenterte på NHOs årskonferanse i januar:
Sysselsetting i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Endring fra 2.kvartal 2008.
Kilde: Hilde Bjørnland
Grafen viser utviklingen i sysselsetting i offentlig forvaltning og privat sektor fra 2. kvartal 2008 og til 3. kvartal 2011. Det er mye å si om denne grafen. Blant annet er det verdt å påpeke at den måler antall personer, og tar dermed ikke hensyn til at Sveriges økonomi er nesten 75 prosent større enn den norske, målt i antall sysselsatte. Det gir ikke noe godt grunnlag for sammenlikning. Grafen viser dessuten en svært avgrenset tidsperiode.
Jeg vil imidlertid konsentrere meg om elementer som ikke kommer fram av denne grafen, men som er relevante når man sammenlikner utviklingen i Norge og Sverige.
La meg først understreke at det er mye bra med Sverige, og det er ingen grunn til å svartmale situasjonen i landet. Når det gjelder sysselsettingsutviklingen, mener jeg likevel det er ganske åpenbart at vi i Norge kommer bedre ut, og at vår økonomi er vel så bærekraftig. Her er de viktigste grunnene:
Sveriges arbeidsledighet er dobbelt så høy som den norske.
Det viktigste målet for sysselsettingsutviklingen er arbeidsledigheten. For Arbeiderpartiet vil arbeid til alle alltid være jobb nummer 1. Ledighet er skadelig for den enkelte, og det er en sløsing av samfunnets ressurser. Erfaringene har vist oss at ledigheten går mye lettere opp enn ned. Har den først gått opp, har den en tendens til å bite seg fast og være høy lenge. I arbeidslivet utvikler arbeidstakere sin kompetanse kontinuerlig, og lav ledighet er derfor i seg selv kompetansefremmende. I følge OECD var den sesongjusterte ledigheten i Norge 3,3 prosent i november, mens den var 7,4 i Sverige. Forskjellen er altså stor.
Norge har sterkere sysselsettingsvekst enn Sverige – også i privat sektor.
Hilde Bjørnlands figur viser utviklingen over en kort tidsperiode. Derfor kommer det ikke fram at siden Stoltenberg-regjeringen ble dannet i 2005 har veksten i antall sysselsatte vært større i Norge enn i Sverige. Dette gjelder ikke bare totalt sett, men også om vi kun ser på privat sektor. Det kommer tydelig fram i grafen nedenfor:
Sysselsatte i alt, i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Indeks 2005=100 1)2)
Kilde: SSB, SCB og FIN ( 1) Sysselsetting i privat sektor mv. framkommer som differansen mellom samlet sysselsetting og sysselsettingen i offentlig forvaltning. Offentlig eide foretak inngår dermed i privat sektor, også i de tilfelle der offentlig forvaltning har en eierandel på over 50 prosent. 2) For 2011 er veksten fra 1.-3. kvartal 2010 til samme periode i 2011 benyttet for å beregne årsveksten for 2011
I dette perspektivet kommer påstandene fra høyrepartiene om at utviklingen ikke er bærekraftig i et litt underlig lys – i hvert fall hvis sammenlikningen er Sverige og årsaken er knyttet til regjeringen Stoltenberg. Vi ser altså at det har vært en bedre utvikling i sysselsetting i privat sektor i Norge under denne regjeringen enn det har vært i Sverige i samme periode.
Enda tydeligere ser vi dette hvis vi gjør sammenlikningen over lengre tid. Ser vi på utviklingen siden 1993 har det vært en betydelig bedre utvikling i sysselsettingen i Norge enn hos våre gode naboer. Det gjelder både totalt og i privat sektor.
Sysselsatte i alt, i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Indeks 1993=100 1)2)
Kilde: SSB, SCB og FIN. 1) og 2): Se forrige figur
Vi ser riktignok at vi har en utflating i perioden 1997-2005 – en periode da Norge for det meste ble styrt av ulike borgerlige regjeringer. Det trenger imidlertid ikke være noen sammenheng her.
Siden den sterkeste kritikken kommer fra Høyre, er det imidlertid verdt å merke seg at vi bare det siste året (3.kvartal 2010-3.kvartal 2011) har hatt en større vekst i privat sysselsetting enn den totale veksten under hele fireårsperioden da Høyre satt i regjering sist. Det siste året har sysselsettingen totalt sett steget med om lag 50.000 og er nå den høyeste noen sinne. Vi har satt ny sysselsettingsrekord!
Det er ikke slik at «verdiskaping» kun skjer i privat sektor.
Det er også verdt å påpeke at et premiss for høyrepartiene når de snakker om bærekraft i utviklingen av sysselsetting synes å være at det er sysselsettingen i privat sektor som skaper verdier, mens ansatte i offentlig sektor må ses på som en utgift. Slik er det selvsagt ikke. Når vi i de senere år har hatt en vekst i den offentlige sysselsettingen, er det fordi vi har hatt behov for flere ansatte i pleie- og omsorgssektoren, flere lærere i skolen, flere forskere og mer personell i barnehagene. Dette skaper viktige verdier for samfunnet, og er en ønsket utvikling.
Det meningsløse i å gjøre dette skillet mellom offentlig og privat sysselsetting til et spørsmål om bærekraft blir enda tydeligere hvis vi ser nærmere på de svenske tallene. En vesentlig årsak til at svensk sysselsetting i privat sektor øker mens den går ned i det offentlige er at Sverige har privatisert velferdstjenester. Produksjonen av skattefinansierte velferdstjenester overføres i økende grad fra offentlig forvaltning til private tilbydere.
Det svenske konkjunkturinstituttet har anslått at sysselsettingen i kommunalt finansierte velferdstjenester utført i privat sektor økte med vel 40.000 personer fra 2005 til 2011. 2/3 av dette kom i perioden 2008-2011. En vesentlig årsak til veksten i privat sektor i Bjørnlands graf er altså at svenskene har latt private overta deler av velferden. Denne privatiseringen er svært omstridt i Sverige.
Arbeiderpartiet og Høyre er uenige i om dette er en riktig politikk. Jeg skal la den debatten ligge nå. Men det blir uansett meningsløst å påstå at offentlig finansierte velferdstjenester bidrar til å gjøre økonomien bærekraftig hvis de utføres av private, mens de bidrar til det motsatte om de utføres av offentlig ansatte. Det måtte i så fall bety at mens Ammerudlunden ble drevet av private Adecco, så var det bra for økonomien. Men når det gikk over styr og kommunen måtte inn å ta over, så går det ut over den økonomiske bæreevnen. Selv om det betales med de samme pengene og oppgavene utføres av de samme ansatte. Jeg tror de fleste vil se at dette er ganske meningsløs argumentasjon.
I Norge har den offentlige andelen av sysselsettingen vært stabil
Når man hører høyrepolitikere snakke om sysselsettingsutvikling og bærekraft, tegnes det ofte et bilde av at Norge bruker oljepenger til å øke andelen offentlig ansatte betraktelig, og at dette går ut over den private sysselsettingen. Slik er det ikke. Forholdet mellom privat og offentlig sysselsetting i Norge har vært stabil over lang tid. Det kommer tydelig fram i grafen nedenfor:
Sysselsettingen i offentlig forvaltning som andel av samlet sysselsetting. Prosent
Kilde: SSB, SCB og FIN
Her vi altså at den offentliges andel av den totale sysselsettingen faktisk er noe lavere i dag enn den var i 1993. Vi har fått flere ansatte i offentlig sektor. Men samtidig har det også blitt flere i det private, slik at andelen har gått litt ned.
I Sverige har utviklingen vært nedadgående. Men de har da også hatt et annet utgangspunkt enn oss, med en betydelig høyere andel sysselsatte i det offentlige. Det er først de siste par årene den har vært lavere. Som nevnt skyldes dette blant annet privatisering av offentlig finansierte velferdstjenester.
Norge har hatt høyere vekst og har lavere skattenivå enn Sverige.
Skattenivå er også noe som ofte dras opp av høyresidens politikere i disse diskusjonene, og skattene i Norge refereres gjerne til som «særnorske». Men sannheten er at vi har et skattenivå på linje med store deler av Europa, og lavere enn i Sverige. I følge OECD var det norske skattenivået i 2009 på 42,9 prosent av BNP, mens det tilsvarende tallet for Sverige var 46,4 prosent. I 2012 anslås dette tallet å være på 42,5 prosent for Norges del. Om vi holder oljesektoren utenom, anslås samlede skatter og avgifter til 45,8 prosent i år.
Også veksten har vært større i Norge enn i Sverige i denne regjeringens periode. Fra 2005-2010 har BNP-veksten i fastlands-Norge i gjennomsnitt vært på 2,8 prosent. I Sverige har den vært 1,8 prosent.
Samlet sett betyr dette at vi har vesentlig bedre resultater i Norge enn i Sverige når det gjelder sysselsettingsutviklingen. Vi har mye lavere arbeidsledighet og vi har hatt større vekst i sysselsettingen – både i offentlig og privat sektor. At høyresiden mener vi skal se til Sverige for å lære på dette området er derfor ikke helt lett å forstå.
Norge og Sverige samarbeider godt, og vi har veldig mye å lære av hverandre på forskjellige områder. Og det er noe grunnleggende sunt i å se til andre land for å hente inspirasjon og lære av måter andre har valgt å løse oppgavene på. På dette området har vi imidlertid mye å være stolte av. For å sitere Stortingspresident Dag Terje Andersen: «Vi bør ikke se til Sverige for å adoptere den sysselsettingspolitikken som gjør at tusenvis av svenske ungdommer må reise til Norge for å få jobb».
Hei Torgeir.
Jeg så deg på Nyhetskanalen for litt siden og jeg må si at du gjorde en god figur.
Du uttalte ting som jeg aldri ville trodd du kunne noe om eller hadde de meningene du hadde – ut fra hva jeg leser på bloggen din.
Norge er et spesielt land pga oljen.
Det er ikke til å komme fra.
Da Bondevik gikk av i 2005 hadde vi også rekordlav ledighet. Derfor er det ikke slik at politikerne bestemmer alt – selv om dere gjerne vil ha det til å være slik. I valgkampen 2005 ble det nesten kritisert av venstresiden at ledigheten var faretruende lav og førte til økt press i økonomien og at det var mange sleipe "triks" som Bondevik brukte for å få tallene til å se pene ut. Bla at det var mange i uførhet som i realiteten var arbeidsledige.
Etter at venstresiden vant har man ikke hørt noe særlig mer om den saken av en eller annen grunn…..
Skattenivået er fint det. Det betyr ikke at alle skattene er like smarte. Dette sier regjeringen selv når de går til valg at skattetrykket skal opprettholdes, men at det kan komme justeringer innenfor rammene.
Og det er smart. Jens har nå gått fra å si : "Fjerning av formuesskatten er skattelette for de rike og det skal vi ikke ha noe av" til å si "Det blir ikke aktuelt med å fjerne formuesskatten denne Stortingsperioden".
Det er bra!
Når det gjelder Sverige så må vi bare glede oss over at de blir sett på som lokomotivet i Europa. Vi må også lære av Hellas at en stor offentlige sektor med for mange spesielle goder for de offentlig ansatte kan lede ut i problemer. Derfor mener jeg at vi må ha fokus på de oppgavene samfunnet trenger å få løst. Ikke ha fokus på hvem det er som utfører oppgavene.
Jeg synes dette var en glimrende fremstilling. Alt for ofte tas "sannheter" for gitt uten at de undersøkes. De rødgrønne har mange gode resultater på dette området og på mange andre- for eksempel innen forskning og høyere utdanning. Sammenligninger av denne typen, periodevis viser det jeg alltid har ment, de rødgrønne scorer bedre på ytelser enkelt og greit fordi de har mer å rutte med, gjennom noe høyere skattebelastning. Men det er jo interessant at svenskene har en høyere skatteprosent, samtidig som de scorer dårligere på det å skaffe arbeidsplasser- også private.
Hei Torgeir,
Hovedargumentet ditt (og AP) har i lang tid vært at vi i Norge har europas laveste arbeidsledighet, og dette brukes også når du her sammenligher Norge med Sverige. Tallene er jo ganske greie: Sverige har 365.000 arbeidsledige, mens Norge har 85.000 (sesongjustert), noe som gir en arbeidsledighetsrate på 7,4% vs 3,3%.
Det du ikke tar med i regnestykket ditt, er av vi i Norge har langt bedre ordninger for uføretrygd, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Ser man på statsbudsjettene, så står disse postene for en totalutgift på NOK 135 mrd i Norge og NOK 72 mrd i Sverige, altså 87% høyere i Norge, til tross for at befolkningen iflg AKU mellom 15-74 år er 91% høyere i Sverige enn i Norge. Faktisk bruker staten NOK 36.400 per person mellom 15-74 pr (iflg AKU) i Norge, mens svenskene bruker NOK 10.100, altså 260% mer. Selv om lønnsnivået er høyere i Norge enn i Sverige (BNP/inbygger uten oljeinntekter er NOK 388.000 vs NOK 326.000 i Sverige) så er det all grunn til å tro at de betydelig bedre ordningene mtp uførhet, sykdom og arbeidsavklaring fører til at flere benytter seg av disse i Norge enn i Sverige.
Dette viser også tallene:
Ser man det som en andel av AKU-befolkningen (15-74 år), så ser det slik ut:
Sverige Norge
Sykefravær 2,1 % 4,6 %
Uføre 6,6 % 8,2 %
Atføring 5,1 % 4,9 %
Arbeidsledige 5,1 % 2,3 %
Totalt 18,9 % 20,0 %
Altså er en større andel av befolkningen enten arbeidsledig, ufør, syk eller på atføring i Norge enn i Sverige. (Jeg har her brukt Statsbudsjettet i Norge og rapproten om Socialfförsäkringen fra Försäkringskassan fra 2011 som grunnlag).
En annet moment som det er viktig å ta med seg er at arbeidsuken er kortere i Norge en i Sverige; iflg. OECD jobbet vi i Norge 33,8t/uke i 2011 mot 36,5t/uke i Sverige. Dette kan vel muligens forklares med mer deltid i Norge.
Til slutt til sammenligningene dine om sysselsettingsvekste i offentlig sektor vs privat sektor:
Befolkningsveksten i Norge har siden inngangen til 2005 vært 8,0%, mens den i Sverige har vært 4,8%. Altså er det ikke spesielt imponerende at sysselsettingsveksten i privat sektor har vært tilsvarende lik i Sverige og Norge i perioden.
Du skiller mellom privat og offentlig sektor, men jeg antar at offentlig eide foretak (helt eller delvis) her defineres som offentlig sektor? I så fall; hvordan ser sysselsettingsveksten ut om man ser på privat sektor UTEN de offentlig eide foretakene.
Den ideologiske diskusjonen du tar opp vedr. privat vs. offentlig velferdstilbud tror jeg at jeg lar ligge, foruten å vise til OECDs rapprot fra 2010 (fra Regjeringens egne sider http://www.regjeringen.no/en/dep/fin/press-center/press-releases/2010/OECDs-economic-survey-of-Norway-.html?id=594771), hvor de på side 84 skriver:
"Public services can be provided: i) directly, via government employees; ii) by contracting out services to private sector intermediaries; or iii) reimbursing private agents for expenditures incurred in obtaining such services. The last category includes, for example, refunds of expenses paid to private doctors or pharmacies, and is largely accounted for by health, housing, transport and education outlays. Efficiency is often improved where private provision is involved, reflecting a different incentive structure. However, Norway is relatively undeveloped in that respect: only two-fifths of public services are provided by the private sector, compared with around 50%, on average, in the OECD area"
Arbeiderpartiet er tydeligvis uenige med OECD på dette feltet.
Mvh
Kristin Johnsen
En liten korreksjon: Jeg antar du ser på offentlig eide foretak som PRIVAT sektor (ikke offentlig som jeg skrev).
Du skriver om den norske modellen. Er dette fenomenet som statseide Innovasjon Norge peker på også en del av den norske modllen Torgeir?
http://e24.no/makro-og-politikk/norske-bedrifter-er-daarligst-i-utlandet/20157569
"Helt siden 1995 har norske bedrifter gjort det svakere på de nye vekstmarkedene i Sør-Amerika, Afrika og Asia, utenom Kina, enn bedriftene i andre OECD-land, sier sjeføkonom John Rogne i Innovasjon Norge til NTB.
Også i fjor falt norsk eksport til disse markedene.
Skulle det nå komme en ny internasjonal oppgang, tviler Rogne på at norsk eksportindustri vil greie å øke eksporten markert til vekstmarkedene.
– Norsk eksportindustri har ikke ledig kapasitet til å øke produksjonen, påpeker han.
Kostnadsutviklingen
Bakgrunnen for det igjen er at oljeinntektene våre er brukt til å øke den innenlandske aktiviteten.
Arbeidskraftressursene er i overveiende grad gått til oljesektoren og innenlandske velferdstjenester, offentlige og private."
Er det egentlig dette som er problemet i Hellas også? Arbeidskarftserrursene har gått til å bygge opp en stadig større offentlig sektor og velferdsstat, mens konkuransedyktig eksportindustri blir neglisjert?
Hadde vært interessant å høre dine tanker omkring dette.
Mvh
Kristin Johnsen
Haakon: Takk for det. Det stemmer at ledigheten var lav i også i 2005 (rundt 4 pst). At den er lavere nå, til tross for det største økonomiske tilbakeslaget i Europa siden krigen, er uansett solid.
Jens: Enig. Viktig at det ikke får sette seg et feilaktig inntrykk av hvordan det går i landet. Det er nesten parodisk hvordan høyresiden tidvis svartmaler situasjonen.
Kristin: Vi har en utfordring i å fortsatt få flere i arbeid. Vi har kommet langt når det gjelder sysselsettingsandelen blant kvinner, men har en vei å gå med å gjøre nytte av restarbeidsevnen til dem som ikke kan jobbe 100 prosent, få flere innvandrerkvinner i jobb, sørge for å fange opp de som dropper ut av videregående opplæring osv. Man kan alltids diskutere omfanget av ordningene, men det essensielle er at det alltid skal lønne seg å jobbe. Samtidig mener vi som samfunn at også de som av ulike (legitime) grunner står utenfor arbeidslivet, eller ikke er i stand til å stå i full jobb, skal ha en anstendig inntekt å leve av. Det er lett å beregne hva disse ordningene koster oss, men det er vanskelig å beregne verdien av dem.
Situasjonen for konkurranseutsatt næringsliv er noe vi følger tett. I denne sammenhengen blir lønnsoppgjøret viktig. Akkurat nå er kronekursen sterk til tross for lave renter. Det gjør det krevende for eksportindustrien. Konkurransekraften i Hellas er nok en del av bildet, men det er langt mer sammensatt. Både, budsjettjuks, skattenivå og ikke minst det at om lag en fjerdedel av økonomien er svart, gjør at misforholdet mellom inntekter og utgifter har vært betydelig over mange år.
Heisann,
Når du først er inne på skattenivå i Norge VS Sverige må du også ta med avgiftsnivået i de to landene. Om man skal kjøpe ny bil slipper svenskene unna med omtrent halv pris. Bompenger er et kapittel for seg, drivstoffpriser likeså. Skal du omregistrere en nyere bil koster det fort 15-20000 kr i Norge, mens i Sverige slipper du unna med et par hundre kroner (altså selvkost, slik det burde vært i Norge også)
Beräkningsmodellen för skattetryck är ofullständig.
Att bara ta med mervärdesskatt och skatt på intäkt gör jämförelsen med Sverige kraftigt missvisande. Många tunga skatter och avgifter i Norge finns inte i Sverige;
engångsavgift på bil
omregistreringsavgift för bil
arvsskatt
förmögenhetsskatt
bomavgifter
Så ska det jämföras så må du också se till vad som kostar extra i respektive land.