Sverige vs Norge. «Landskampen» i sysselsetting fortsetter.

Grafen viser utviklingen i sysselsetting i offentlig forvaltning og privat sektor fra 2. kvartal 2008 og til 3. kvartal 2011. Det er mye å si om denne grafen. Blant annet er det verdt å påpeke at den måler antall personer, og tar dermed ikke hensyn til at Sveriges økonomi er nesten 75 prosent større enn den norske, målt i antall sysselsatte. Det gir ikke noe godt grunnlag for sammenlikning. Grafen viser dessuten en svært avgrenset tidsperiode.

Jeg vil imidlertid konsentrere meg om elementer som ikke kommer fram av denne grafen, men som er relevante når man sammenlikner utviklingen i Norge og Sverige.

La meg først understreke at det er mye bra med Sverige, og det er ingen grunn til å svartmale situasjonen i landet. Når det gjelder sysselsettingsutviklingen, mener jeg likevel det er ganske åpenbart at vi i Norge kommer bedre ut, og at vår økonomi er vel så bærekraftig. Her er de viktigste grunnene:

Sveriges arbeidsledighet er dobbelt så høy som den norske.

Det viktigste målet for sysselsettingsutviklingen er arbeidsledigheten. For Arbeiderpartiet vil arbeid til alle alltid være jobb nummer 1. Ledighet er skadelig for den enkelte, og det er en sløsing av samfunnets ressurser. Erfaringene har vist oss at ledigheten går mye lettere opp enn ned. Har den først gått opp, har den en tendens til å bite seg fast og være høy lenge. I arbeidslivet utvikler arbeidstakere sin kompetanse kontinuerlig, og lav ledighet er derfor i seg selv kompetansefremmende. I følge OECD var den sesongjusterte ledigheten i Norge 3,3 prosent i november, mens den var 7,4 i Sverige. Forskjellen er altså stor.

Norge har sterkere sysselsettingsvekst enn Sverige – også i privat sektor.

Hilde Bjørnlands figur viser utviklingen over en kort tidsperiode. Derfor kommer det ikke fram at siden Stoltenberg-regjeringen ble dannet i 2005 har veksten i antall sysselsatte vært større i Norge enn i Sverige. Dette gjelder ikke bare totalt sett, men også om vi kun ser på privat sektor. Det kommer tydelig fram i grafen nedenfor:

Sysselsatte i alt, i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Indeks 2005=100 ¹⁾²⁾

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I dette perspektivet kommer påstandene fra høyrepartiene om at utviklingen ikke er bærekraftig i et litt underlig lys –  i hvert fall hvis sammenlikningen er Sverige og årsaken er knyttet til regjeringen Stoltenberg. Vi ser altså at det har vært en bedre utvikling i sysselsetting i privat sektor i Norge under denne regjeringen enn det har vært i Sverige i samme periode.

Enda tydeligere ser vi dette hvis vi gjør sammenlikningen over lengre tid. Ser vi på utviklingen siden 1993 har det vært en betydelig bedre utvikling i sysselsettingen i Norge enn hos våre gode naboer. Det gjelder både totalt og i privat sektor.

Sysselsatte i alt, i offentlig forvaltning og i privat sektor mv. Indeks 1993=100 ¹⁾²⁾

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi ser riktignok at vi har en utflating i perioden 1997-2005 – en periode da Norge for det meste ble styrt av ulike borgerlige regjeringer. Det trenger imidlertid ikke være noen sammenheng her.

Siden den sterkeste kritikken kommer fra Høyre, er det imidlertid verdt å merke seg at vi bare det siste året (3.kvartal 2010-3.kvartal 2011) har hatt en større vekst i privat sysselsetting enn den totale veksten under hele fireårsperioden da Høyre satt i regjering sist. Det siste året har sysselsettingen totalt sett steget med om lag 50.000 og er nå den høyeste noen sinne. Vi har satt ny sysselsettingsrekord!

Det er ikke slik at «verdiskaping» kun skjer i privat sektor.

Det er også verdt å påpeke at et premiss for høyrepartiene når de snakker om bærekraft i utviklingen av sysselsetting synes å være at det er sysselsettingen i privat sektor som skaper verdier, mens ansatte i offentlig sektor må ses på som en utgift. Slik er det selvsagt ikke. Når vi i de senere år har hatt en vekst i den offentlige sysselsettingen, er det fordi vi har hatt behov for flere ansatte i pleie- og omsorgssektoren, flere lærere i skolen, flere forskere og mer personell i barnehagene. Dette skaper viktige verdier for samfunnet, og er en ønsket utvikling.

 Det meningsløse i å gjøre dette skillet mellom offentlig og privat sysselsetting til et spørsmål om bærekraft blir enda tydeligere hvis vi ser nærmere på de svenske tallene. En vesentlig årsak til at svensk sysselsetting i privat sektor øker mens den går ned i det offentlige er at Sverige har privatisert velferdstjenester. Produksjonen av skattefinansierte velferdstjenester overføres i økende grad fra offentlig forvaltning til private tilbydere.

Det svenske konkjunkturinstituttet har anslått at sysselsettingen i kommunalt finansierte velferdstjenester utført i privat sektor økte med vel 40.000 personer fra 2005 til 2011. 2/3 av dette kom i perioden 2008-2011. En vesentlig årsak til veksten i privat sektor i Bjørnlands graf er altså at svenskene har latt private overta deler av velferden. Denne privatiseringen er svært omstridt i Sverige.

Arbeiderpartiet og Høyre er uenige i om dette er en riktig politikk. Jeg skal la den debatten ligge nå. Men det blir uansett meningsløst å påstå at offentlig finansierte velferdstjenester bidrar til å gjøre økonomien bærekraftig hvis de utføres av private, mens de bidrar til det motsatte om de utføres av offentlig ansatte. Det måtte i så fall bety at mens Ammerudlunden ble drevet av private Adecco, så var det bra for økonomien. Men når det gikk over styr og kommunen måtte inn å ta over, så går det ut over den økonomiske bæreevnen. Selv om det betales med de samme pengene og oppgavene utføres av de samme ansatte. Jeg tror de fleste vil se at dette er ganske meningsløs argumentasjon.  

I Norge har den offentlige andelen av sysselsettingen vært stabil

Når man hører høyrepolitikere snakke om sysselsettingsutvikling og bærekraft, tegnes det ofte et bilde av at Norge bruker oljepenger til å øke andelen offentlig ansatte betraktelig, og at dette går ut over den private sysselsettingen. Slik er det ikke. Forholdet mellom privat og offentlig sysselsetting i Norge har vært stabil over lang tid. Det kommer tydelig fram i grafen nedenfor:

Sysselsettingen i offentlig forvaltning som andel av samlet sysselsetting. Prosent

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Her vi altså at den offentliges andel av den totale sysselsettingen faktisk er noe lavere i dag enn den var i 1993. Vi har fått flere ansatte i offentlig sektor. Men samtidig har det også blitt flere i det private, slik at andelen har gått litt ned.

I Sverige har utviklingen vært nedadgående. Men de har da også hatt et annet utgangspunkt enn oss, med en betydelig høyere andel sysselsatte i det offentlige. Det er først de siste par årene den har vært lavere. Som nevnt skyldes dette blant annet privatisering av offentlig finansierte velferdstjenester.

Norge har hatt høyere vekst og har lavere skattenivå enn Sverige.

Skattenivå er også noe som ofte dras opp av høyresidens politikere i disse diskusjonene, og skattene i Norge refereres gjerne til som «særnorske». Men sannheten er at vi har et skattenivå på linje med store deler av Europa, og lavere enn i Sverige. I følge OECD var det norske skattenivået i 2009 på 42,9 prosent av BNP, mens det tilsvarende tallet for Sverige var 46,4 prosent. I 2012 anslås dette tallet å være på 42,5 prosent for Norges del. Om vi holder oljesektoren utenom, anslås samlede skatter og avgifter til 45,8 prosent i år.

Også veksten har vært større i Norge enn i Sverige i denne regjeringens periode. Fra 2005-2010 har BNP-veksten i fastlands-Norge i gjennomsnitt vært på 2,8 prosent. I Sverige har den vært 1,8 prosent.

Samlet sett betyr dette at vi har vesentlig bedre resultater i Norge enn i Sverige når det gjelder sysselsettingsutviklingen. Vi har mye lavere arbeidsledighet og vi har hatt større vekst i sysselsettingen – både i offentlig og privat sektor. At høyresiden mener vi skal se til Sverige for å lære på dette området er derfor ikke helt lett å forstå.

Norge og Sverige samarbeider godt, og vi har veldig mye å lære av hverandre på forskjellige områder. Og det er noe grunnleggende sunt i å se til andre land for å hente inspirasjon og lære av måter andre har valgt å løse oppgavene på. På dette området har vi imidlertid mye å være stolte av. For å sitere Stortingspresident Dag Terje Andersen: «Vi bør ikke se til Sverige for å adoptere den sysselsettingspolitikken som gjør at tusenvis av svenske ungdommer må reise til Norge for å få jobb».